Andalucia: Mat i fengselet

I går kom jeg hjem fra Arcos de la Frontera, mitt favorittsted for å se de spanske påskeprosesjonene. Og hjelp, så mye god mat jeg har spist over de siste dagene! Spania er et fantastisk matland, og uansett om du spiser i de store byene eller i de knøttsmå fjellandsbyene, så kan du være sikker på å bli servert mat som virkelig smaker. Det hjelper selvsagt hvis man forstår menyen, og vet hva man skal bestille:) For utenfor turisttråkket finnes det hverken menyer på alle språk, eller med bilder.

Inga snuser seg frem til: Michelinmat for en billig penge i Barcelona

Her er en liten filmsnutt fra favorittrestauranten La Carcel:

 

I fjellandsbyen Arcos de la Frontera rakk vi to store måltider; en lang lunsj og en stemningsfull middag. Begge på La Carcel. Det er egentlig bare en liten hull-i-veggen bar med et kjøkken som man slett ikke skulle tro at kunne trylle frem kulinariske mirakler. Når påskeprosesjonene ikke skal gå forbi, kan man sitte ute på gata og spise. Men i går kveld fikk vi bord inne, ettersom den eldste av byens mange prosesjoner (La Vera Cruz) gjorde krav på brosteinen.

Påske_09

Skal du ha bord på La Carcel, må du brøyte deg vei gjennom denne feststemte gjengen.

Kampen om bordene

Under lunsjen ba jeg pent om å få bestille bord til middag, selvom jeg visste at de ikke tar imot reservasjoner. Det var ren strategi, for å forsikre meg om at kelnerne ville kjenne oss igjen når vi troppet opp prosesjonsslitne og sultne senere på kvelden. La Carcel har sju små bord, så man må ta i bruk de våpnene man har. Som et stort smil og raus tips.

Da vi kom tilbake til La Carcel i halvni-tiden var det allerede fullt i det lille lokalet. De fleste sto riktignok utenfor med en drink, men kampen om bordene var så absolutt i gang.

Verdt å vente på

-Skal vi ikke heller gå på den italienske restauranten oppe i gata? foreslo reisefølget. Eh, nei. Jeg har lagt merke til at nordmenn gjerne skyr unna slike situasjoner hvor man må vente uten helt å forstå hva som foregår. Men kelnerne fra lunsjen hadde sett oss, og var i gang med å rydde plass til de eneste turistene i lokalet. Vi så kanskje litt lost ut, og fikk medfølelse. Og sånn gikk det til at vi fikk bord i byens mest populære restaurant.

Vi satt med en barnevogn i ryggen på den ene siden, og femtitre korpulente menn bak oss i baren på den andre. Men du verden, for en stemning! Vi brølte bestillingen vår, akkurat sånn som spanjolene, og for å si det som i norskstilene man skrev på ungdomsskolen: Alle var enige om at det var reisens beste måltid.

Og mens vi er i området: Her er mine spanske favorittstrender! 

 

 

 

 

Vibeke Montero

 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *