Lyskysten – Spanias beste strender

Lyskysten
Aceitunita (t.v) er sangerinne til daglig, men om sommeren er hun bare strandboms med venninnene på Lyskysten.
Sval vind. Myk sandstrand. Armslag. Solnedgang på direkten. Sånn er Lyskysten.

Det skader ikke å holde én Costa unna massene. Bare en. Og det skader selvsagt ikke at den er Spanias aller vakreste. Så om det finnes en flyplassgud, værså snill; ikke la det bygges noen storflyplass i nærheten av Lyskysten. Dette er Spania for viderekommende, med alt det medfører av plass til å slå hjul på stranda.

Du kan gjerne ta bilder av oss, men vi gidder ikke ta på oss bikinitopp!

Det er solnedgangen som har sjenket det poetiske navnet til denne delen av Spania. Costa de la Luz, eller Lysets kyst på norsk, er egentlig hele kysten som strekker seg fra Gibraltar og vestover mot grensen med Portugal. Landskapet er vilt og vakkert, og når sommeren står i klimaks , henger tusenvis av brunsvidde solsikker med hodene og venter på å bli plukket tomme for frø. Ingen høyhus, ingen motorvei og ingen reklameplakater i mils omkrets. Det er utilgjort og strippet, akkurat som flamencosjela.

Armslag i syden.
Armslag i syden.

 

Du kan gjerne ta bilder av oss, men vi gidder ikke ta på oss bikinitopp, ler jentegjengen fra Sevilla. De vil vise at Lyskysten er noe helt annet enn Solkysten. –Der er det silikon og designbikinier som gjelder. Her er det naturlig og ekte, sier Arancha. Kunstnernavnet hennes er Aceitunita (lille oliven), og etter kveldsbadet finner hun frem gitaren og klimprer ru sanger om kvinnens rolle i et machosamfunn.

Caños de Meca dirrer av kunstnerisk energi. Det var her Pedro Almodóvar ferierte under La Movida-perioden som fulgte diktatoren Francos død.
Caños de Meca dirrer av kunstnerisk energi. Det var her Pedro Almodóvar ferierte under La Movida-perioden som fulgte diktatoren Francos død.
El Palmar er stranda for deg som vil surfe dagen lang. Eller bare være.
El Palmar er stranda for deg som vil surfe dagen lang. Eller bare være.

Sol og surf

Landsbyene ligger som perler på en snor langs Lyskysten. Tarifa, Zahara de los Atunes, Vejer de la Frontera, Caños de Meca og Barbate er mine favoritter. Begynn gjerne i Tarifa, knappe tretten kilometer fra Afrikas nordkyst. På klare dager ser du bilene balansere på hårnålssvinger i de marokkanske Rif-fjellene (også kalt marihuana-fjellene på grunn av det lokale jordbruket). Tarifa er en god base med internasjonalt preg. Her samles surfere og soltilbedere på den milelange stranden Playa de los Lances. Men Tarifa er mer enn strand. Det er en liten landsby som ligger omkranset av en forsvarsmur. Innenfor murene har lite forandret seg siden maurerne regjerte i over femhundre år (710 – 1291 e.Kr). Bortsett fra at i dag finner du alkohol på hvert gatehjørne, så klart.

Playa de los Lances er vitaminer i strandform.
Playa de los Lances er vitaminer i strandform.

Tapashimmelen

Først tar du et glass manzanilla, en knusktørr sherry som er denne kystens spesialitet. Et par rosmarinmarinerte oliven. En innbakt kråkebolle. Dampede blåskjell. Og du er igang. Tapas her er gøy og velsmakende, ikke overdandert og pretensiøst som i Barcelona. Og ikke minst, billig. Et vinglass koster halvannen euro, og tapasene likeså. Mine favoritterbarer er Los Mellis og El Otro Melli  i Tarifa hvor du har gamle årgangstønner som bord.

Lyskysten_09

Videre oppover kysten, ligger knøttlille Zahara de los Atunes med sine tolv kilometer med kremhvite sandkorn. Deilig øde. På vei videre oppover kysten venter hverdagslige Barbate som er kjent for en stor operativ tunfiskflåte kalt La Almadraba. Fiskerne benytter seg av samme metode som de gamle fønikerne gjorde for tretusen år siden.

Butikken kommer til deg. Eduardo selger håndlagde smykker på stranda i Tarifa.
Butikken kommer til deg. Eduardo selger håndlagde smykker på stranda i Tarifa.

Men å skrive om Lyskysten er omtrent like intetsigende som å skrive om fallskjermhopping. Det betyr ingenting med mindre du føler det på egen kropp. Det handler om å kjenne den alltid-tilstedeværende brisen på solkysset hud. Om å stikke hodet inn gjennom åpne dører som vender inn mot blomstrende patioer i Vejer de la Frontera. Eller om å bestille en iskaffe, og herme etter lokalbefolkningens rituale.

El Mercado de San Fransisco egner seg like godt til en kaffekopp som til gourmettapas.
El Mercado de San Fransisco egner seg like godt til en kaffekopp som til gourmettapas.

Jeg sitter på det nygamle markedet El Mercado de San Fransisco i Vejer, som for bare et par år siden huset et typisk, spansk matmarked der kvinner kledt i svart kom for å gjøre sin daglige handel. Markedet ble totalrenovert av interiørdesigneren Gaspar Sobrino i fjor, og det elegante resultatet egner seg like godt til tradisjonell markedsaktivitet på dagtid som til gourmetopplevelser på kveldstid. Da forvandles nemlig slakterdisken til tapasbaren La Recova. Fiskedisken leverer stafettpinnen til sushirestauranten Sushi Time. På El Cartucho kan du prøve det lokale ølet Maier fra Cadiz.  Men jeg har altså kommet for å få litt kaffein i kroppen. – En kaffe med melk med isbiter, por favor.  Først kommer glasset med varm kaffe og melk (det er bare turister som ber om black coffee som får kopp). I den varme kaffen tilsetter du sukker etter personlige preferanser. Så kommer et annet glass med isbiter. Deretter er det bare å helle kaffen over isen i rasende fart så ikke en eneste dråpe går til spille. Og vips, så har du mekket deg den deiligste iskaffen, uten en barrista i mils omrets.Gran Canaria

Frukt som trening På vei ut av markedet stikker jeg innom fruktdisken til Ana. Jeg vil kjøpe vannmelon til å ha med på stranda senere. Den vakre El Palmar-stranda ligger bare et kvarters kjøring fra Vejer. Jeg ber om en hel melon, og får beskjed om å komme bak disken og hente den selv. – Jeg klarer ikke å løfte den, ler den hyggelige fruktdamen, og følger opp med å fortelle hvilken gård den er fra. Alt som selges er lokalt, og mitt prakteksemplar av en vannmelon kommer fra nabobyen Conil. Ordet økologisk er overflødig. Men hvor tung kan en vannmelon egentlig være? Jo, det skal jeg fortelle deg. Min melon veier det samme som en gjennomsnittlig, fireårig jente. Seksten kilo. Jeg kaller henne Melanie, alt over fem kilo fortjener et navn. Men hvordan jeg skal få henne med meg til bilen har jeg ikke tenkt på…

16 kilo vannmelon til lunsj, takk.
16 kilo vannmelon til lunsj, takk.

 

 

Vibeke Montero

 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

More from Vibeke Montero

Victoria’s secret: slutter med bikini

Triste nyheter for deg som liker Victoriaenglenes bikinistil.
Les mer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *