Det slutter aldri å forundre meg…
I et land sitter man i fjellheimen med pappvin, lam og krim mens man i andre land sverger til vegetarmat, barbeinte prosesjoner og et melankolsk sinn. Jeg har jeg sansen katolikkenes sørgmodighet. Den dype melankolien når de bærer Jesus og Jomfru Maria på forseggjorte flåter gjennom smale smug, beveger meg.
Fysisk lidelse
Påskekrimkonseptet vårt har jeg forgjeves forsøkt å forklare til de troende, og alle ser på meg med spørrende blikk. Krim? Mordgåter? Hvorfor?
Jeg blir svar skyldig. De spanske påskeprosesjonene trenger ingen forklaring. Her handler det kort og godt om å gjenoppleve Jesu lidelse den dagen han ble korsfestet. Og den lidelsen bør helst være fysisk.
From på Jesus’ bekostning
Derfor går mange barbeint, noen kryper til og med på knær ved siden av de dyrebare, religiøse relikviene. Det er et rørende skue, selv for en tvilende Thomas som meg selv. Så rørende at det grenser til det lattermilde. Særlig når jeg ser prosesjonen i min egen lille landsby der jeg kjenner de som gjør seg fromme på Jesus’ bekostning. De som ellers i året parkerer på tvers midt i gata, dundrer ut musikk når de kommer hjem fra fest klokka 05.00, og hyler ‘tu puta madre’ (= horemamma’n din), forventer både tilgivelse og respekt fordi de drasser Jesus gjennom gatene. Sorry, sier jeg og peker Amy Winehouseaktig med pekefingeren: No, no, no, den kjøper jeg ikke.
Nettopp av den grunn passer jeg på å se prosesjonene et annet sted enn på egen dørstokk (ja, for de passerer faktisk rett foran trappa mi i byens bratteste bakke, og må ta kombinert puste -og bannepause akkurat her). Da er det bedre å reise til andre små landsbyer der jeg et øyeblikk kan tro på symbolikken.
Hold pusten
En av de vakreste settingene for spansk påske (Semana Santa) er Arcos de la Frontera. Det er en liten, hvitvasket by i Andalucias indre der tiden har stått stille i århundrer. Her føles opplevelsen mer ekte enn i de store byene Malaga og Sevilla, (selvom det er de som gjør krav på TV-kameraene). Men det er i de små byene du holder pusten mens Jesus dukker under fiberoptikkabler og runder knappe gatehjørner. Det er her brosteinen blir så glatt når det regner at de risikerer å måtte kansellere hele opptoget. Og det er her du kommer så tett på det som skjer at du kanskje hører Jesus’ pulsslag hvis du tror på denslags. Duften av røkelse og dryppende stearin setter stemningen. Stønnende menn som knapt orker å bringe Jomfru Maria tilbake til kirkerommet sitt bidrar også.
Et glass i Fengselet
God mat med tilhørende god drikke hører med i alle spanske ritualer. Også i påsken. Mange spanjoler velger å spise vegetarisk i påsken, men slett ikke alle.
“La Carcel” (betyr Fengselet) er en upretensiøs restaurant som serverer byens beste tapas til en billig penge. Kelnerne smiler, løper og sørger for at du har det du trenger. Når du ber om et nytt glass vin henter de flaska, og er rause med påfyllet. Savner jeg pudderføre og pappvin? Nope. God påske fra Andalucia!
Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]
