Andalucia: Mat i fengselet

I går kom jeg hjem fra Arcos de la Frontera, mitt favorittsted for å se de spanske påskeprosesjonene. Og hjelp, så mye god mat jeg har spist over de siste dagene! Spania er et fantastisk matland, og uansett om du spiser i de store byene eller i de knøttsmå fjellandsbyene, så kan du være sikker på å bli servert mat som virkelig smaker. Det hjelper selvsagt hvis man forstår menyen, og vet hva man skal bestille:) For utenfor turisttråkket finnes det hverken menyer på alle språk, eller med bilder.

Inga snuser seg frem til: Michelinmat for en billig penge i Barcelona

Her er en liten filmsnutt fra favorittrestauranten La Carcel:

I fjellandsbyen Arcos de la Frontera rakk vi to store måltider; en lang lunsj og en stemningsfull middag. Begge på La Carcel. Det er egentlig bare en liten hull-i-veggen bar med et kjøkken som man slett ikke skulle tro at kunne trylle frem kulinariske mirakler. Når påskeprosesjonene ikke skal gå forbi, kan man sitte ute på gata og spise. Men i går kveld fikk vi bord inne, ettersom den eldste av byens mange prosesjoner (La Vera Cruz) gjorde krav på brosteinen.

Kampen om bordene

Under lunsjen ba jeg pent om å få bestille bord til middag, selvom jeg visste at de ikke tar imot reservasjoner. Det var ren strategi, for å forsikre meg om at kelnerne ville kjenne oss igjen når vi troppet opp prosesjonsslitne og sultne senere på kvelden. La Carcel har sju små bord, så man må ta i bruk de våpnene man har. Som et stort smil og raus tips.

Da vi kom tilbake til La Carcel i halvni-tiden var det allerede fullt i det lille lokalet. De fleste sto riktignok utenfor med en drink, men kampen om bordene var så absolutt i gang.

Verdt å vente på

-Skal vi ikke heller gå på den italienske restauranten oppe i gata? foreslo reisefølget. Eh, nei. Jeg har lagt merke til at nordmenn gjerne skyr unna slike situasjoner hvor man må vente uten helt å forstå hva som foregår. Men kelnerne fra lunsjen hadde sett oss, og var i gang med å rydde plass til de eneste turistene i lokalet. Vi så kanskje litt lost ut, og fikk medfølelse. Og sånn gikk det til at vi fikk bord i byens mest populære restaurant.

Lagrimas de pollo = Kyllingtårer med aioli.

Mojama de atun = kan minne om gravlaks, og består av tynne filéter av tunfisk som er saltet og lufttørket.

Ovnsbakt geitost med paprikamarmelade, nam nam!

Hvitløksreker å dø for.

Vi satt med en barnevogn i ryggen på den ene siden, og femtitre korpulente menn bak oss i baren på den andre. Men du verden, for en stemning! Vi brølte bestillingen vår, akkurat sånn som spanjolene, og for å si det som i norskstilene man skrev på ungdomsskolen: Alle var enige om at det var reisens beste måltid.

Og mens vi er i området: Her er mine spanske favorittstrender!