Jeg heter Vibeke og er turist

Overturisme August
Hei, jeg heter Vibeke, og er turist. Det er det på tide at jeg tar ansvar for.

Jeg sitter med morgenkaffen på terrassen. Det er allerede 26 grader, og de spanske fuglene har for lengst stått opp. Sånn er det på utsiden. På innsiden har jeg våknet med kjærlighetssorg.

I går innså jeg at løpet er kjørt for august og meg. Vi er ikke kompatible lenger. Jeg vil ha frihet, armslag og kvalitet. August vil ha stinn brakke og samlebåndsfunksjon.

Jeg heter Vibeke, og er turist

2017 var FN-året for bærekraftig reiseliv og utvikling. Overturisme ble et begrep. Vi fnøs av turister som kastet toalettpapir i naturen vår, og vi orket ikke tanken på å stå i to timers kø sammen med tjuefemtusen andre turister for å se Markuskirken i japansk sightseeingfart. Det var året da hele 1,3 milliarder turister var på reise, i følge FNs World Tourism Organization. Det tilsvarer over tre millioner turister per dag.

Lokalbefolkningen på turist-hot-spots begynte å frese mot oss, og vi begynte å hisse oss opp over andre turister. Særlig de nye turistene – kineserne, som ankommer i grupper på størrelse med Tromsøs befolkning. Hadde det ikke bare vært for alle turistene, sukket vi, og glemte at vi er en del av statistikken selv.

Mitt sommerparadis

I går var jeg i Tarifa. Mitt sommerparadis på spanske Costa de la Luz. Jeg har reist hit hver sommer i tjue år, og har alltid funnet det jeg kom hit for: vakker strand, rent hav, solskinn, koselig gamleby, fantastisk sjømat og iskald hvitvin.

Jeg er en enkel sjel, og trenger hverken femstjerners luksus eller Michelinrestauranter for å trives. Tvert i mot: Jeg trives best i den upretensiøse skjønnheten. Når kelneren husker navnet ditt fra gang til gang, når du kan kippe av deg flipfloppene under bordet og når man låner en opptrekker av naboen på stranda. Sånt synes jeg er fint, og frem til i går, så har Tarifa alltid fått meg til å slappe av i hele sanseapparatet.

Tarifa_playa_06
Tarifa er mitt sommerparadis. Bare ikke i august.

Augustforbannelsen

Det startet bra. Stranden innfridde med spektakulært vann, og jeg klarte å finne en slags ro til tross for at det satt tre menn i 30-årene og spilte technomusikk på en høyttaler i strandkanten – og en storfamilie med annen musikksmak på sin høyttaler bak oss. (Jeg var fristet til å tilby dem høretelefonene mine, men sinna-Vibeke var ikke med.)

Da solen tok pastellshowet som har sjenket navn til denne kysten, kjørte vi inn til byen for å spise middag. Fant omsider parkering, og ruslet til favorittrestauranten. Der er vi på hils med eieren og kan menyen utenat. Det var to bord foran oss på ventelisten, så vi hang i baren med et glass hver. Tjue minutter senere var vi i gang med bestillingen. Slett ikke verst.

Tarifa_restaurant_03
Blekksprutkroketter på min favorittbar.

23 bord foran dere

Derfra slo augustforbannelsen inn. En knapp halvtime etter vi hadde fått vårt bord, bygde det seg opp et publikum rundt de ni skakke bordene som utgjør restauranten “Los Melli”. Et publikum som ventet på sine bord. Det var nå 23 bord foran de nyankomne på lista til kelneren. 23 bord! Kjappe kalkulasjoner tilsa at ventetiden var minst to timer.

Har du aldri forsøkt å nyte middagen din foran 60 åtseldyr som håper at du skal bli ferdig så kjapt som mulig, så kan jeg røpe at det er ganske usjarmerende. Maten var også sjarmløs. De samme kokkene som tidligere har tryllet frem blekksprutkroketter ut av denne verden og saftige hvitløksreker som gir applaus på tungen, reduserte råvarene til smakløse klumper av hastverksjobbing. Det var med stor lettelse vi ba om regningen, betalte og dro hjem.

Hjemme er bra i august. Kanskje aller best. Som den turisten jeg er, skal jeg ta ansvar og aldri mer reise i august. Vi har gjort det slutt.

Har du lyst, kan du lese min strandguide til Tarifa. Men jeg skjønner godt om du dropper det.

 

Vibeke Montero

Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]

Tags from the story
, , ,
Mer fra Vibeke Montero

10 greske matretter du må prøve

Når en enkel kjøttbolle kan gi deg vann i munnen flere år...
Les Mer

2 Kommentarer

Legg igjen et svar