Så deilig å være ”hjemme” når man er borte! Sitte i en slitt kosebukse med beina i sofaen, og rødvin i lanken foran Netflix. Spise frokost i pysjen, og føle seg som en del av lokalbefolkningen på handleturer til bakeriet og super’n.
Delingsøkonomien er hot, og vanskelig. Ikke alle har gode erfaringer. Du må dele ditt gode navn og rykte. Nettverk og sosial kred betyr derfor mer enn en CV og utdannelse. Med god research og referanser kan du derimot gjøre kupp som hever hele reisen.
En journalist i DN prøvde å leve av delingsøkonomien en uke. Hysterisk morsom lesing, om et tragikomisk mageplask i et marked der det å selge seg selv er heftige greier.
Jeg har selv prøvd å selge inn småjobber, uten å lykkes. Men, er det noe jeg har lykkes med er det AirBnB. Nettstedet der privatpersoner over hele verden leier ut overnatting i alt fra slott til telt, yachter og hytter. Jeg hadde flaks fra første stund. Skulle skrive bok for Kagge, og ville ta en Ibsen og finne meg et skriveeksil i Italia.
Jeg lastet opp mitt aller vakreste portrett, som en utleier bemerket at lignet på Julia Roberts (!). Så beskrev jeg meg selv kort og greit. At jeg er en godt voksen kvinne med barn (les: Ansvarsbevisst og fornuftig), journalist og forfatter (les: Stille og rolig. Og, for de håpefulle, at jeg en dag blir så berømt at stedet deres vil bli en kulturhistorisk turistattraksjon. Sorry, men jeg er ennå ikke Hemingways motstykke…).
Om jeg skal skryte av meg selv, så er det at jeg er ganske ryddig. Jeg verken bråker eller røyker, og er så huslig at jeg skrev husmorspalten til Allers i flere år! Jeg rydder etter meg, tar av sengetøy og sørger for å vaske opp, selv om det ikke er påkrevd. Jeg er nesten alltid online, og svarer mailer og tekstmeldinger innen et døgn. I møte med andre kulturer kaster jeg meg ut i fremmede språk uten hemninger, og blir lett kjent med folk, om de vil. Ergo egner jeg meg godt til delingsøkonomien, og er en attraktiv AirBnB gjest med glitrende referanser.
Den første gangen jeg leide måtte vertene ta en risiko. Selv var jeg optimist, og trodde jeg skulle finne et steinhus med druetak, omgitt av bølgende åser nær en perfekt liten landsby. Sistnevnte for sosial utfoldelse når forfattereksilet ble klaustrofobisk ensomt.
Jeg fant det. Hele pakka og litt til! Det ble ikke mye skriving, for å si det sånn. Jeg ble bestevenninne med mine to nabogjester samme kveld som jeg ankom, og sammen ble vi venner med Nancy fra Napoli, kokken Christian (som viste oss sin hemmelige vinkjeller), byens beste bartender, iskremfamilien samt økobonden Sebastian, som viste seg å være kompisen og sommernaboen til Colin Firth (som er gift med en kvinne fra landsbyen)!
Vi ble invitert på kjøkkenet til vertene våre, der vi spiste hjemmelaget italiensk mat og snakket hvert vårt språk, som i en feelgood-film av Tarantino.
Jeg fikk blod på tann. Neste gang klikket jeg på et rom med vegg til vegg vinduer, som viste panaoramautsikt over Palmen i Dubai, og adgang til privat strand, digert svømmebasseng og egen concierge.
IT-fyren Patrick bodde i et luksus leilighetskompleks med sin brasilianske kjæreste. Vi fikk et digert nøkkelknippe til leiligheten. Der satt de stort sett i sofaen og så på TV, mens vi snek oss inn og ut av vår avdeling inn første dør til høyre etter inngangsdøren. Han hadde ryddet en hylle i kjøleskapet, der vi la yoghurten og müslien vi kjøpte til frokost, som vi inntok på sengekanten. En ekstrarom hadde TV, kaffe og te klar til oss. Resten av døgnet boltret vi oss i bassengområdet, når vi ikke saumfarte kunst under ART Dubai, som vi var der for. Alt for 2700,- per pers en uke. Til sammenligning koster et hotellrom i Dubai minst 3500,- per pers, per natt, om du vil kjenne sand og sjø.
5 tips til hva du må få med deg i Dubai
Byen er beryktet for små og kjipe hotellrom, om du ikke er steinrik og kan punge ut for femstjerners. Dessuten var vi tre mødre og fire tenåringsgutter, som ville bo sammen, og med mulighet for egen matlaging. Gutter i vekst spiser som elefanter. Leiligheten til Dan lå et steinkast fra Oxford Street og Soho. Den ene dusjen funket ikke, og den trange og rolige gaten var åsted for nachspiel lørdag kveld, komplett med skrålende pubgjester, en hore som kranglet med hallikken og mafiabosser i sotede biler til og fra en luksusrestaurant i nabobygningen. ”Dette er storbyen, gutter” sa vi, og kalte det sjarmen med å oppleve nye kulturer. Vi kommer tross alt fra Sørkedalen, der livet er som i Flåklypa. Det eneste jeg slet med var mangelen på fuglekvitter og frisk luft, da jeg insisterte på å sove med åpent vindu, tross hasjrøyken som sivet opp fra gaten. Leiligheten var helt fin den, ellers.
Så var vi en gjeng på 11 personer som ville til alpene for å stå på ski. For 500 kroner per pers, per natt, delte vi et luksuschalet, med Chamonixs kanskje eneste ski-in/ski-out. Stedet lå øverst i dalen, med utsikt til alpetopper, i en gate stinn av alpesjarm. Underjordisk garasje, svartovn, panoramavinduer, langbord, badstue, sovehems til de yngste, og tre soverom med tilstøtende bad med lekre fliser. Jøsses! Fonduekvelder og lange frokoster ble en fryd, ikke minst fordi vi måtte handle selv, på franske supermarkeder og bakerier. For et matvrak som meg er hotellservering nesten nedtur.
Deretter Monterosso i Cinque Terre, Italia. Den eneste landsbyen på strekningen med bilvei helt frem. Fysioterapeuten Gio møtte oss som en italiensk gentleman, viste oss vei gjennom den trange bakgaten, opp en stupbratt trapp, og inn i en leilighet som var snytt ut av en italiensk Fellinifilm. Leiligheten hadde tilhørt en avdødd slektning. Gnistrende ren, og med et meget velutstyrt kjøkken, som vi ikke brukte. Det var ikke nødvendig, for Gio tipset om sitt lokale bakeri, og favorittrestauranter i vannkanten. Han tilbød seg å bli med på både turer og drinker. Ikke overraskende, siden vi var tre meget blonde og gale damer. Vi takket nei av hensyn til hans eget rykte 😉 he he.
Så var det London igjen. Mannen min skulle på julebord med jobben, og de har sitt europeiske hovedkontor ved London Bridge. Et av disse strøkene som en gang var slitent, men restaurert til überkult, blant annet pga. The Shard (Europas høyeste hus, og luksushotell med ditto superhotte barer og restauranter), matmarkeder og samtidskunstmuseet Tate Modern. Leiligheten til journaliststudenten Ariel og hennes australske samboer, var som en personifisering av området. Arkitektpriset i en gammel lagerbygning et steinkast fra The Shard, og i gåavstand til de beste restaurantene. Sementbad fylt med lekre Molton Brown produkter og tykke håndklær. Skyvedører og -vegger i mørkt treverk, god seng og et lager bøker og magasiner som kunne oppdatere oss som London-kjennere. Alt var en designerdrøm, og jeg ble servert gourmet-te ved ankomst, og fikk klappe mynden med åpenbar god stamtavle. Mannen min, som har minst 150 reisedager i året, likte ikke å bo så nær fremmede. Selv syntes jeg det var helt OK, for de var svært hensynsfulle og lette å omgås.
Mitt siste kupp var en hel leilighet i Chamonix. Underjordisk garasje med låsbart skap til alle skiene. Lett å finne, meget sentralt, to soverom, peis, TV, velutstyrt kjøkken og balkong med utsikt til Mont Blanc. Igjen, kun 500,- kr per pers, per natt. Så deilig å være ”hjemme” når man er borte! Sitte i en slitt kosebukse med beina i sofaen, og rødvin i lanken foran Netflix. Spise frokost i pysjen, og føle seg som en del av lokalbefolkningen på handleturer til bakeriet og super’n.
I love it!
Legendarisk skikjøring i Chamonix
