Like før den arabiske revolusjonen startet reiste fotograf Fran og jeg til Tunisia og en av oppgavene var å skrive om meze for VG. Vi hadde reist rundt og var ferdig med det meste, men da vi kom Tunis for å fly hjem, fikk vi et tips. Vi burde besøke restaurant Dar el Jeld, som skulle være en av de fineste restaurantene i Tunis by. Vi tenkte at vi kunne prøve å stikke innom og se om vi fikk et par ekstra bilder til restaurantoversikten – hvis vi fikk lov. Det er ikke helt vanlig å bare dukke opp uten avtale. Men vi tok med oss et eksemplar av avisen og banket på døren.

– Om vi kunne ta bilder for en norsk avis? Ja, visst, dere er velkommen. Kom inn, kom inn, sa hovmester Riadh Ferchichi. – Men dere kan ikke bare ta bilder, dere må prøve maten også. Så, sett dere ned her, sa han og dro oss inn i restauranten.

Meze betyr nok masse.
Meze betyr nok masse.

Det var et staselig lokale, det kunne man fort se. Hvite liljer strukket i vasene uten så mye som et halvbrunt fiber i stilkene. Det var vakre tepper på gulvene og arabiske motiver i maleriene.  På veggene gikk spanske Andalucía igjen i flisene på veggene og i utskjæringene i bindingsverket.

Deretter begynte det en fest vi knapt har sett maken til. Inn kom fat på fat. Rett etter rett kom på vakkert porselen. Her kom ramsalt ansjos i artisjokker, oliven så store som plommer, sjømatsalat, frityrstekte filodeigpakker fylt med riccotta (mykost) og tunfisk og sprøstekte briks fylt med rennende egg. Det kommer såkalte Fatimas fingre, kjøtt som er bakt inn og frityrstekt i olivenolje og dessuten harissa (chilisaus).

– Spis, spis, sier hovmesteren og kelnerne.

 

Du behøver ikke å ringe og bestille for å oppleve varme og gjestfrihet. Det er det nemlig overskudd av i Tunisia og du finner det overalt.
Du behøver ikke å ringe og bestille for å oppleve varme og gjestfrihet. Det er det nemlig overskudd av i Tunisia og du finner det overalt.

De står rundt og ser forventingsfullt på oss. Vi vet ikke helt hva som er kutyme, men vi stapper i oss for hvert fall vise at vi synes maten er herlig. Vidunderlig. For det var den. Så tror vi at måltidet er over. Men da kommer hovedretten. et spyd med grillet lam, en kjempemessig dorado og couscous (semulegryn rullet i hvete og kokt i krydret kraft). Vi er sprekkeferdige. Men de har mer på lager. Dessert. Te. Og dadler i sjokolade. Og fotografering? Ja, visst. De poserer og flytter på blomsteroppsatser. Selv om det er midt i lunsjen, tar de seg tid til å vise oss hvordan brette filodeig og tilberede artisjokk. Varmen og det oppriktige ønsket om å vise oss det beste de har, er rørende. Ville en norsk restaurant legge til rette for uanmeldt photo shoot midt i middagstiden?

Vibeke tar med barna til Ait Abou i Marokko

Vi lærer å lage tunisisk mat på kjøkkenet på restaurant Dar el Djeld.
Vi lærer å lage tunisisk mat på kjøkkenet på restaurant Dar el Djeld.

Med fredagens terroranslag, sørger terroristene for at svært få nå tør å reise til Tunisia. Hva de ikke får oppleve? Varme. Generøsitet. Mennesker som evner å ta livet på sparket. Gjestfrihet. Hva Dar el Jeld angår, kan det bety svikt i omsetningen. Turismen stod for cirka 15 prosent (inklusive indirekte investeringer) av landets BNP i 2014, opp noen prosentpoeng etter noen år med nedgang etter den arabiske våren, dette ifølge World travel and Tourism Council. I stedet for å bygge landet og sine medborgere, sørger terroristene med skudd for å rive alt i stykker. For at arbeidsplasser går tapt. For færre investeringer, for at kanskje mulighetene til å skape et godt liv blir færre.

Men det tenker ikke de berørte på i sin sorg og smerte. Vi føler med dem og ønsker oss en ny vår i Tunisia. En vår der folk trygt kan dyrke hverandre. Og hvor folk kan fortsette å vise verden hvordan gjestfrihet egentlig kan være.

Foto: FRAN FERNÁNDEZ