Billett på første klasse

Sted: Cape Town

Klokken 10.00

Antall alkoholenheter: 2

En million stramme kelnere fyker rundt med champagne og kanapeer i avgangshallen i Cape Town. Her er ingen benker eller søppelkasser, men derimot dype sofaer og taffelmusikere. Rovos Rails stasjon i Cape Town er ikke som andre jernbanestasjoner.

29 spente mennesker, dresset opp i henhold til avslappet chic-kravet (Hermès-skjerf i håndvesken og diskrete edelstener i ørene) nipper til det franske sprudlevannet. I en økonomisk turbulent tid finnes det fortsatt mennesker som reiser finere enn andre. Og en av dem meg. Med ett stykk politisk korrekt lektyre, Nelson Mandelas Long walk to freedom, som en slags nøktern motvekt til ekstravagansen, stiller jeg på en av verdens mest luksuriøse reiser. Det ser fint ut allerede nå.

 

Robinson-suiten, kl 12.30

Rovos Rail har allerede kjørt unna en del av den 1 600 kilometer lange reisen fra Cape Town til Pretoria.

Passasjerene kan om ønskelig friske seg opp før lunsjen som serveres klokken ett, står det på agendaen som min vakre butler, Yui Hanada (28) fra Japan, har gitt meg. Hun sier at uansett hva jeg trenger, uansett når det måtte være, så vil det være en glede for henne å stå til tjeneste. Hun viser frem verktøyet jeg har til rådighet: ønsker romservice-skilt, ikke forstyrr-skilt og et skjema for ønskede næringsmidler. Sjokolade, champagne, frukt, frokost? Bare å krysse av. Men det er allerede dekket opp, så hva mer kan jeg be om

Sprudlende høy på champagne småløper jeg gjennom det skjenende toget. Her er salong, røkesalong, observasjonsdekk, bar og hele to restaurantvogner. Togets vinkjeller ser ut som til å være på størrelse med Bordeaux. Og Chablis (selv om her bare er sørafrikanske viner om bord).

Kelnerne dekker opp med paier, grønnsaker, salater, lysing og sørafrikansk bobotie (kjøttrett). Her er desserter med nederlandske sirupskaker og kanelterter, oster, frukt og kjeks. Det helles opp og dekkes på. Her er porselen med monogrammer, krystall og sølv. Det er stivede duker og løse smil. Det er som en julefest i en Charles Dickens-historie: altfor mye og eventyrlig herlig.

– Noe mer, madame?

Mer? Er det egentlig mulig å ønske seg mer i dette livet?

Klokken 16

Antall kalorier: 12 980

Antall alkoholenheter: 5

Klar for hvil med Nelson Mandelas historie. I underkant av 10 prosent hvite har i flere århundre undertrykket 79 prosent afrikanere og importerte slaver (og etterkommere av slaver). Til tross for at landet har vært demokratisk styrt siden 1994 er landet fortsatt i en økonomisk bakevje. 25 prosent arbeidsledige og verdens høyeste aidsprevalens (5,7 millioner mennesker av 42,8 millioner mennesker lever med hiv og aids i landet) er bitre demografiske fakta i dette svært ressursrike landet. Men flere millioner turister besøker nå Sør-Afrika hvert år. Det kan bety arbeidsplasser og velstand for flere.

Klokken 22.20

Antall alkoholenheter: 4 745 761

Middag i fem episoder avrundes med tung brandy på observasjonsdekket. Lunken afrikansk kveldsvind rusker blidt i sjal og hår. Passasjerene speider etter løver i natta eller bare stirrer forelsket opp i en tåke av snøhvite stjerner. Kelner Werner er omtenksom barnevakt. Mer å drikke?

Et glass vann, takk.

Jeg kan umulig drikke mer.

– Sorry, I don’t do water, sier bartender Werner. – Vann er for fisk. Men jeg ordner gjerne en gin tonic, tyrkisk pepper-shot eller en marguarita.

Det er hva man kaller førsteklasses harryhumor. Prisen på en Rovos-billett er snobbete høy, men servicen er ikke det minste snobbete. Den bare matcher ukomplisert det du har betalt for.

– Hvis det hadde vært så snobbete at jeg kun ble tiltalt med ”ja visst, madame,” hadde jeg blitt nervøs, sier Åsa Lundqvist fra Stockholm. – Werner, jeg prøver meg gjerne på en rosé!

Klokken 08.02

Alkoholenheter: Ingen, siden klokken 2 i natt.

Jeg åpner persiennene foran vinduet. En savanne bretter seg ut. Tretoppene svever som små grønne skyer over den gylne bakken. En antilope titter nervøst på toget med store sorte kullbrikker til øyne. Vakkert? Halleluja.

Landskapene virvler forbi som i en film og manuset er stadig i endring. De lange slettene byttes ut med vinranker som ikke stopper før de møter på fjellene ved slutten av horisonten. Så kommer små landsbyer. Blikkskur og unger som vinker til toget. Høyhus med fancy glassfasader. Stasjoner hvor folk hviler i skyggen.

Jeg kommer ikke lengre enn Mandelas ungdomsskoletid. Verdenen som blafrer forbi stjeler oppmerksomheten min. Det er som om det visker: ”Det er et vakkert land, følg med. Se nå. Og nå.”

Den svenske forfatteren og eventyreren Jonathan Freud er bosatt i en zululandsby i Sør-Afrika. Han sier Afrika er som et virus som går i blodet. Det er sant. Jeg kjenner viruset angripe hjerte og hjerne.

Frokost klokken 10

Antall kalorier: 44 690

Men bare fordi brødet var så godt. For ikke snakke om ostene, omelettene, marmeladen og rooibos-teen.

Min nye venninne, Amy Sinclair, fra London er på bryllupsreise med sin kjekke mann Alex.

– Å, det var bare så romantisk i går kveld, sier hun lykkelig. – Da vi kom inn på suiten vår var det roseblader på sengen vår.

– Det var det i min også, kan jeg informere.

Rovos Rail forskjellsbehandler ikke mennesker ut fra sivil status. Alle får den samme romantiske overhaling, enten du er på bryllupsreise eller bare er en enslig jente med bok. Vertinne Yui hadde også lagt boken min i sengen med bokmerke korrekt plassert på siden jeg leste. Hører dere, NSB? Prøv ikke å kalle kaffeautomaten deres for service mer.

Kimberley, klokken 14.30

Temperatur: 38 grader

Toget stanser på den rolige stasjonen i Kimberley. Det er denne byen som kan stilles ansvarlig for at giftesyke unge kvinner mener diamanter er et uttrykk for evig kjærlighet. Det hele begynte med at Erasmus Jacobs fant en stein ved elvebredden i 1867. En nabo syntes steinen guttungen hadde funnet så interessant ut og tok den med til London. Steinen viste seg å være en 21,25 karats diamant. I løpet av de neste 20 årene kom 50 000 arbeidere til stedet for å grave diamanter. Diamantselskapet de Beers ble dannet og det var dette selskapet som lanserte det smarte slagordet ”en diamant varer evig.” I byens store besøkssenter, The Big Hole, som er nettopp et stort hull gravd ut av menn på jakt etter diamanter, kan man få en titt på noen av skattene som er funnet her. Her ligger den dyrebare diamanten Erasmus fant som har fått det treffende navnet Eureka og andre funklende stener, noen av dem på størrelse med en drue. Jeg lover hvem som helst som forærer meg en slik stein evig kjærlighet. Inkludert en et glass champagne på Robinson-suiten.

Etter dagens trim er det godt å komme til velværesenteret på skinner. Yui deler ut kalde, våte frottékluter og champagne. Klart vi må ha premie etter en anstrengelse som dette.

Centurion, klokken 17.30

Det er en time igjen til endeholdeplassen og hovedstad Pretoria. Damploken bråker herlig og hviner som en hissig elefant bortover skinnene. Kelner Werner står klar med en morgenfrisk bellini.

– Drikk, sier en av mine medpassasjerer. – Du får ikke oppleve dette igjen i livet ditt.

Endeholdeplassen er så klart helt privat og her serveres forfriskninger mens personalet bærer bagasjen ut til bilene som venter på passasjerene: ingen gjester må overanstrenge seg, selv etter reisens slutt. Men jeg vil ikke ut i noen bil, aller minst hjem. Mon jeg kan gjøre som hovedperson Florentino Ariza i Gabriel García Marquéz’ roman, Kjærlighet i koleraens tid: henge opp det gule koleraflagget og kjøre opp og ned mellom Cape Town og Pretoria.

Foto: ROVOS RAIL, INGA RAGNHILD HOLST OG ANDERS PHIL

Rovosrail in Instagram

Inga Ragnhild Holst

Oppdragsgivere: Har skrevet for cirka 40 magasiner og aviser, blant annet VG, Hjemmet, NTB Tema, Dagbladet Magasinet, A-magasinet, Dagsavisen, Henne, Kamille, DinSide og mexicanske Gatopardo. Jeg har vært bidragsyter i kokeboken Folk og mat, og i 2014 har jeg bidratt på kokk Ørjan Johannessens kokebok, Min mat.

Favorittsted: New York. Jeg elsker energien. De mange entreprenørene inspirerer meg. Det beste er likevel at jeg kan danse salsa med cubanerne på et hjørne og spise thaisuppe på det neste.

Beste reiseminne: Å kjøre i Sør-Amerika. Trafikkbildet er tidvis loco. Det beste er når vi har fått bilder og intervjuer på harddisken og kan ta en øl, enten det er i landsby i Amazonas eller i en storby som Bogotá, og snakke om dagens opplevelser.

Verste reiseminne: Da min sønn som da var 12 år og jeg ble anholdt av politiet Cuba. Vi ble holdt på politistasjonen noen timer og politiet ville blant annet “fjerne filmen” i kameraet.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *