Solens dør i Dubai

Bassenget er stort, og smyger seg som et fata morgana mellom palmer, urner og sanddyner.

Sol og sand i Dubai

For noen år siden bodde vi med hele familien i Dubai. Siden har jeg vært tilbake noen få ganger, og vil fortsette å besøke min annen hjemby.

For meg, som elsker friluftsliv, ble overgangen stor til den glamorøse og urbane storbyen. Men, jeg hadde et mytisk forhold til ørkenen, etter å ha lest 1001 natt om og om igjen som liten. Senere slukte jeg bøker av de store britiske oppdagerne Wilfred Thesiger, Lawrence of Arabia, Gertrude Bell og Freya Stark.

Det som møtte meg var en glamorøs storby ”in the making”. Dubai er ikke et nytt Las Vegas, som mange feilaktig tror, men et nytt New York. «If you can’t make it here, you can’t make it anywhere». Byen for eventyrlystne kremmere, på grunn av alle de hvite flekkene i samfunnet – åpent for den som tør, og vil ta sjansen. Selv fant jeg et åpent rom for forfattere, og utga den mytiske og surrealistiske barneboken ”The Tale of Tellus – for environmental wisdom”.

Bli med til Ait Abou i Marokko, stedet der kun himmelen har stjerner

Arabian blue eyes — Noen emiratarabere har isblå øyne. Øynene hans er kanskje fra antikkens grekere eller romere? Fra den gang handelskaravanene gikk hyppig fra Kina til Middelhavet.

Kjærlighetsaffære med ørkenen

Men jeg ble forelsket i ørkenen. I hildringen som lå bakenfor luksushotellene, skatteparadisene, business-hub’ene og de store shoppingsentrene. Jeg elsket synet, og den oud-duftende eimen, av stolte og grasiøse Emiratarabere i turbaner. De knytter dem på ørkenvis, som om de akkurat er kommet tilbake fra en karavane.

Bab al Shams ligger 45 minutter utenfor Dubai, i en oase.

Jeg lengtet etter å oppleve det store intet, Rub’al-Khali. Verdens tredje største ørken. Og en av de farligste.

Det er mamnge kameler — Det er mange kameler i Dubais ørken, der de gresser på buskas. Men vær forsiktig, for i buskene lurer skorpioner og hoppeslanger.

Det ekte Dubai

Det ble etterhvert noen turer, med og uten kameler, som du ikke så lett kan kopiere, men det aller nærmeste jeg fant, var Bab Al Shams, som betyr Solens Dør på arabisk.

Inne er du hensatt til 1001 natts eventyr. Det dufter røkelse, og du blir servert kaffe med kardemomme.

Sjeik Mohammeds tidligere jaktslott, omgjort til et helst spesielt boutiquehotell. Mer autentisk emiratarabisk enn noe annet i Dubai.

I den kjølige ørkennatten tennes bålet i midten. Da blir vi alle filosofer.

På bare 45 minutter kunne vi flykte fra storbyenes urbane modernitet med Landroveren, og ta gjestene med på en bit av magien. Vi valgte alltid ettermiddagen, så vi kunne få med oss solnedgangen.

Veien gikk rett frem, deretter en 90 grader sving, og så rett frem igjen. Forbi Endurancebanen, der sjeikens berømte Godolphinhester trener til å bli verdens raskeste langdistanseløpere. Sanden fokker over veien, slik snøen fokker på Hardangervidda. Ungene elsket å base i sanddynene.

Restauranten Al Hadeerah er bygget under åpen himmel mellom sanddynene. Her får du en enorm arabisk buffet, hesteshow og magedans under stjernehimmelen.

Vi parkerte litt unna selve hotellet, rett ved restaurant Al Hadeerah, bygget som en beduinleir. Der stod hestene og rytterne parat for å opptre etter solnedgang, for å iscenesette et barbak-show til arabisk musikk i full galopp over sanddynene.

Sånn kan det være å reise som enslig kvinne i Midtøsten og Nord-Afrika

Det beste stedet å se solen gå ned over ørkenen?

Vi gikk alltid til takterassen The Dunes. Hvor livemusikere spilte den fengslende og melankolske tradisjonsmusikken oud, til solen smeltet glødende ned i sanden, vinden rusket i daddelpalmene og lukten av shisha, gjerne med dobbelt eple (toffah), blandet seg med luktene av frankinscense rundt oss. Vi spise meze, og bare nøt ørkenmagi.

BAB AL SHAMS har egen nettside babalshams