Bimbo, jeg?

bimbo_3

Blir det sommerferie på arabiske breddegrader, mon tro?

Etter den arabiske våren og den islamske fimbulvinteren vet jeg ikke om jeg orker. Jeg har en følelse av at rompeklypingen og tafsingen når nye høyder.

Jeg har reist i flere arabiske land, både på ferie og som reisejournalist. Deriblant Marokko, Dubai, Indonesia og Tanzania, og jeg har lært meg to viktige gloser. Den første er ‘as-salamu alaykum’ som betyr goddag, den andre er ‘lā’ (uttales la), som betyr nei.

Selvsagt tar jeg et sjal over hodet hvis jeg skal inn i et hellig tempel, men å gå rundt hele dagen tildekket av et tøystykke? Det er på grensen til selvutslettende. Gjør det meg til en bimbo som inviterer til tafsing?

‘Nei’ er vanligvis ikke et ord jeg synes det er viktig å lære meg på et fremmed språk. Men i Stonetown på Zanzibar skulle det bli nøkkelen ut av en kinkig situasjon. Jeg ville fotografere en bunt med vaniljestenger på markedet, og hilste på selgeren med et ‘as-salamu alaykum’. Jeg ba om tillatelse til å ta bilde av krydderiene, og fikk et smil og et yes tilbake. Selgeren spurte hvor jeg kom fra, og jeg svarte høflig.

Men da jeg ville gå videre, holdt han meg igjen. I armen. Ganske hardt. Han sa at han ville gifte seg med meg, og lurte på om jeg var her alene. No, svarte jeg, ettersom jeg reiste med andre journalister. Men akkurat her, på dette markedet var jeg alene. Og følte meg alene, til tross for at det var fullt av mennesker rundt oss. Men ingen reagerte på at selgeren holdt meg fast, og nektet å slippe. Ikke før en svensk kvinne som bodde fast på Zanzibar dukket opp, og snakket arabisk til selgeren. Lā, lā, lā, var ordene jeg fikk med meg. Da slapp han, og jeg kunne gå videre.

Mer spennende enn Marrakesh

Her er vaniljestengene som fikk meg i trøbbel.

Her er vaniljestengene som fikk meg i trøbbel.

Episoden rokket ikke ved min generelle oppfatning om at verden er full av fantastiske mennesker ispedd en og annen dust. Selgeren var en dust. Men hendelsen føyde seg dessverre inn i en rekke lignende opplevelser fra andre muslimske land.

 

Som da jeg satt på en motorsykkel i Marokko, og en mann kom løpende bort og berørte brystene mine mens vi ventet på grønt lys. Eller da mannen på Djema el Fnaa-plassen i Marrakech kløp meg i rompa mens han lurte på hvor min Ali Baba (slang for ektemann) var. Eller da venninnen min satt bak i en taxi i Kairo og sjåføren låste alle dørene og kjørte, med usømmelige intensjoner, inn i et smug. Eller da Inga Ragnhild Holst, min bloggkollega her på Bortebra ferierte med sønnen sin i Egypt, og ble dratt inn i en parfymebutikk der sønnen ble avledet mens parfymeselgeren gjorde iherdige forsøk på å kysse henne.

Tunisias varme hjerte

Jeg var et øyeblikk bekymret for hele situasjonen, men tenkte til slutt at nå er det pinadø nok. Så marsjerte vi ut, forteller hun.

Inga Ragnhild Holst ferierer gjerne i Egypt, men er lei av tafsingen.

Inga Ragnhild Holst ferierer gjerne i Egypt og i Jordan (bildet), men er lei av tafsingen.

Eksemplene på overtramp og mangel på respekt er reelle, og vi må spørre oss selv (eller kanskje aller helst de overivrige mennene): Hva er det som får arabiske menn til å tro at vi vil gifte oss med dem/ligge med dem/kysse dem når de tar seg respektløst til rette? Er det de blonde lokkene som får oss til å fremstå som fritt vilt? Signaliserer den blonde manken at her er vi, bare kom å ta oss?

Jeg fikser ikke å bruke hijab, niquab eller noe annet burkalignende. Det er noe inni meg som stritter imot å skulle skjule meg selv til de grader.

Og bare så det er sagt, hendelsene beskrevet ovenfor kan ikke bortforklares med krenkende bekledning. Jeg vandret rundt i Stonetown i en lang, formløs kjortel og flate sko. Inga hadde på seg en lokal, heldekkende serk i Egypt. Hverken skuldrene, knærne eller kløften var blottet. Håret derimot, var bare trukket bakover i en lav hestehale. Jeg, og nå snakker jeg bare på vegne av meg selv, fikser nemlig ikke å bruke hijab, niquab eller noe annet burkalignende.

Det er greit å kle seg respektfullt, men å gå med slør dagen lang skurrer med selvfølelsen.

Det er greit å kle seg respektfullt, men å gå med slør dagen lang skurrer med selvfølelsen.

Det er noe inni meg, verdigheten min kanskje, som stritter imot å skulle skjule meg selv til de grader. Selvsagt tar jeg et sjal over hodet hvis jeg skal inn i et hellig tempel eller lignende, men å gå rundt hele dagen tildekket av et tøystykke? Det er på grensen til selvutslettende. Men gjør det meg til en bimbo som inviterer til tafsing? Kanskje. Eller er dette (nok) et tilfelle der muslimske menn retter sin moralske pekefinger mot oss nordiske kvinner uten å innse at tre av håndens fingre peker rett tilbake på dem selv. Har de glemt sin hellige skrift mon tro?

Det står i Koranen:

Si til de troende menn at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er vel underrettet om det de foretar seg. Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønns-begjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!

(Surah 24, vers 30-31)

Dette bildet oppsummerer mitt syn på det muslimske samfunnet. Kvinnene skjuler seg, og passer barn, mens mennene sitter på kafe og drikker te.

Typisk gatescene fra Marokko. Kvinnene passer barn og husholdning, mens mennene sitter på kafe og drikker te.

Elisabeth Larsen Vonstett, informasjonssjef i Star Tour, synes det er lov å svare tilbake hvis situasjonen blir for klam.

Elisabeth Larsen-Vonstett, informasjonssjef i Star Tour, synes det er lov å svare tilbake hvis situasjonen blir for klam.

Den første setningen er kanskje verdt å lære seg på arabisk sånn at man kan sitere den når man blir forsøkt holdt igjen, forfulgt eller klådd på. Elisabeth Larsen-Vonstett, kommunikasjonssjef i Star Tour, har selv opplevd maset utenfor pyramidene i Egypt, der hun til slutt fikk hjelp av sin kristne, homofile guide som lærte henne et par saftige gloser på arabisk. – Det funket! Selgeren tok med seg steinene, smykkene og kamelen sin og satte avgårde i en viss fart mens han sikkert bannet høylytt over den svært så uforskammede blondina, sier hun. Samtidig er Larsen Vonstett opptatt av at vi ikke bør være redde for å prate med folk. – Jeg har drukket mange kopper te på bakrommet både i Egypt, Marokko og i basaren i Istanbul. Folk flest er jo hyggelige.

Jeg elsker Marokko, her i Azemmour, men avskyr følelsen av å bli sett på som et vandrende kjøttstykke.

Jeg elsker Marokko, her i Azemmour, men avskyr følelsen av å bli sett på som et vandrende kjøttstykke.

Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Folk flest ER hyggelige. Men det er ikke til å komme bort ifra at man som enslig kvinne i et muslimsk land må gi slipp på veldig mange av de frihetene vi tar for gitt. Det muslimske samfunnet er rett og slett konstruert annerledes. I Dubai har de løst det ved å ta i bruk skilt og brosjyrer som forteller deg hva som er akseptabel adferd. Og ikke minst, hva som ikke er det. Gry Anine Strøm har bodd i Dubai i fem år, der hun driver reiseselskapet Samadhi Opplevelser.

Gry Strøm og hennes emiratiske venninne i Dubai. Kulturforskjeller trenger ikke være forstyrrende.

Gry Strøm og hennes emiratiske venninne i Dubai. Kulturforskjeller trenger ikke være forstyrrende.

Hun er opptatt av å ikke tråkke på lokale tær, og kler seg alltid i lange skjørt og sjal. Men i starten kom kulturforskjellene brått på. Gry og hennes danske mann Brian fikk en skriftlig advarsel på kjøpesenteret Dubai Mall da de ga hverandre et diskret kyss. – Det var et lite “hei-så-godt-og-se-deg-igjen-kyss” fordi vi ikke hadde sett hverandre på et døgn. Men vakten så oss og var på pletten med det samme, forteller hun.

Kanskje er dette veien å gå? Å utruste blondiner med en manual for sømmelig adferd? En slags Islam for Dummies (den boken finnes allerede), men med tittelen ‘Islam for Blonds’? Eller er kulturforskjellene en eneste stor gordisk knute, eller skal vi si floke?

Skilt med regler for ønsket oppførsel på Mall of Emirates.

Skilt med regler for ønsket oppførsel på Mall of Emirates.

Konklusjonen er nemlig at jeg dropper surfeferie i Marokko og snorkleferie i Egypt. I år igjen. Jeg kunne selvsagt ha reist med en mann, og dermed unngått mange tilnærmelser og fornærmelser.  Det hjelper nemlig å ha med en som markerer at du allerede er ‘tatt’. En annen ting som hjelper er å vise ryggrad, kanskje til og med flekke tenner dersom streng stemme ikke er nok. Men det er faktisk litt slitsomt i lengden. Noe av poenget er jo at man skal slappe av og ha det hyggelig på reisen, og kanskje til og med komme hjem med overskudd til å ta fatt på hverdagen.

 

Frister det med aleneferie? Kanskje ikke i et arabisk land, men jeg har delt mine beste ti tips for kvinner som vil reise på egen hånd i denne posten – REIS ALENE, JUST DO IT

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *