Her I Spania holder vi på tradisjonene. Påskeprosesjonene er én av dem. I de religiøse marsjene med store flåter, gjenskapes de ulike fasene rundt Jesu død. En av de mest spesielle prosesjonene, synes jeg, finner du i Bercianos de Aliste i Zamora. Det er en bitte liten landsby, ikke langt fra Portugal, med bare 150 innbyggere. Ifølge den muntlige historieoverleveringen, skal skikken med å lage stor påskeprosesjon ha oppstått i middelalderen. Den gangen skal byen på mirakuløst vist overlevd pesten, og innbyggerne lovet at de fra da av skulle gå i prosesjon hver påske.
Oppdragsgivere: Jeg er spansk, og bor i Spania i Salamanca, som er en liten universitetsby. Jeg har tidligere bodd mange år i Barcelona, dit jeg flyttet for å ta et fotokurs. Slik startet jeg min karriere som frilansfotograf. Jeg har jobbet for mange norske publikasjoner som reportasjefotograf i samarbeid med ulike journalister, blant andre i VG, Aftenposten, Dagsavisen, NTB Tema, Dagbladet, Magasinet, Hjemmet og KK. Jeg har også hatt oppdrag i internasjonale byråer som Pearson og Dk.
Favorittsted: Lisboa. Fordi selvom det er Portugals hovedstad, så ligner det mer en småby. Å vandre gatelangs, slå av en prat med lokalbefolkningen, hoppe på nummer 28-trikken til Alfama, ta verdens beste kaffekopp på Confeitaria Nacional, gå seg vill i Barrio Alto på jakt etter en fest bak en hvilken som helst dør… i Lisboa går tiden sakte.
Beste reiseminne: El Camino de Santiago. Å gå fra den franske grensen til Santiago de Compostela i Spania i en måned der over 760 kilometer skal tilbakelegges virker ikke som en nytelsesreise før man begynner. Men El Camino er mer enn en reise. Det er å møte andre vandrende fra hele verden med Nord-Spanias varierte regioner og landskap som kulisse. Det er maten underveis, og gjestfriheten man møter. Og ikke minst, å isolere seg fra det moderne livets stress for å finne tid til å reflektere og til å finne seg selv. En pilegrimsferd er en annerledes måte å reise på.
Verste reiseminne: På en reise til Nepal måtte jeg bytte fly i Karachi (Pakistan), og ettersom tiden i transit var veldig lang hadde reisebyrået ordnet et hotell i Karachi by (til tross for at vi ikke hadde visum). Hotellet hadde fire stjerner, men de skitne rommene, måten de ansatte behandlet oss og den elendige maten kvalifiserte ikke engang til en ussel stjerne. Jeg mistet lysten på hele byen ettersom det var førti grader ute, intens luftfuktighet og skyer av malariamygg.
[email protected]
