Lisboa – en kjærlighetserklæring

Lisboa består av et komprimert sentrum og bydeler som klorer seg fast i høydene. Her fra Alfama.
Lisboa er nok min favoritt blant Europas hovedsteder. Noe av kjærligheten har med José Saramago å gjøre.

Første gangen jeg besøkte Lisboa var på slutten av 1980-tallet. Det var en ren jobbreise. Oppdraget var å lære seg mest mulig om mat, vin, restauranter og  kafékultur i løpet av noen intenst hektiske dager.

På vandring langs murene i borgen Sao Jorge.

Møtet med byen som på den tiden fortsatt var loslitt og melankolsk var ikke av typen «kjærlighet-ved-første-blikk». Selv på promenadegaten – Avenida do Libertade – kunne ikke de høyreiste og blomstrende jacarandatrærne veie opp for ubehaget over fortau fulle av dueskitt.

Femten år var gått siden Nelikkrevolusjonen i 1974 gjorde slutt på det fascistiske diktaturet som hadde vart i mer enn 40 år. Ennå var det et knapt tiår til den opprusting og rundvask som storbegivenheten Expo 1998 førte til.

Et par måneder etter at de mange utstillingspaviljongene som var en del av Expo lukket portene, fikk José Saramago Nobelprisen i litteratur. Og det var hans mest bejublede roman, Det året Ricardo Reis døde, som for alvor gjorde meg interessert i Lisboa.

Romanen er historien om en lege som vender tilbake til Lisboa fra Brasil i 1935. Her lever han stillferdig liv, men får jevnlig besøk av diktervennen Fernando Pessoa (litt mer om ham senere i posten). Resten av tiden bruker han stort sett til å vandre omkring i Lisboas gater, som er så nøye beskrevet at mange bruker Ricardo Reis’ vandringer som byguide.

For meg ble romanen et tittehull inn i byens sjel. Saramago var allerede etablert som en av mine yndlingsforfattere. Etter flere besøk tok Lisboa plassen som en av mine yndlingsbyer.

Nostalgi

Du skal imidlertid ikke ha vært lenge i byen før du i grove trekk klarer deg uten både guide og kart. Selv for den som stod et stykke unna da stedsansen ble utdelt, er Lisboa en by som det er lett å ta seg frem i.

Et ganske komprimert sentrum brer seg ut gjennom et flatt midtparti, mens resten av byen klorer seg fast på høydene omkring. I den flate delen putrer trafikken hissig opp og ned hovedåren Avenida do Libertade. Den som beveger seg i retning fra nord til sør, ender opp ved elven Tejo og den imponerende Praco do Comercio.

I dag er Praça do Comércio en av Lisboas mest besøkte severdigheter. Rytteren som skuer ut over plassen er kong Josef av Portugal.

Heldigvis er fortauene langs promenadegaten både brede og omkranset av trær som kanskje fanger opp noe av eksosen fra bølgen av trafikk. Mange av byens mest snobbete forretninger, av typen Hermès og Prada, ligger langs avenyen.

At Lisboa er enkel å orientere seg i, skyldes ikke bare naturens layout, men også den veldige flodbølgen som i 1755 – i kjøvannet av jordskjelvet ute i havet – raserte det meste av byen. Etter tsunamien ble Lisboa bygget opp igjen etter datidens prinsipp for moderne byplanlegging.

Den nedre delen av byen, Baixa, har fremdeles mye av 1700-tallets eleganse over seg.  På den tiden var Portugal fortsatt en av verdens mektigste sjøfartsnasjoner, med kapital til å reise en by det gikk gjetord om.

Etter hvert som koloniene, og rikdommen,  forsvant, ble bare nostalgien tilbake. Denne forsterkes av at leieprisene i dette området bevisst er blitt holdt nede slik at mange av de gammelmodige spesialforretningene ennå ikke er fortrengt av de internasjonale kjedebutikkene.

Livet på høydene

En mer rufsete sjarm opplever du på de to høydredragene på hver side av Baixa. Alfama, som møter horisonten med San Jorge-borgen i øst, er Lisboas eldste bydel. Den er det eneste området som overlevde den fatale naturkatastrofen i 1755. 

Både navnet, og det labyrintiske bykartet,  stammer fra maurerne. På toppen av Alfama byr  Sao Jorge-borgen på panoramisk utsikt over Tejo-elven og store deler av byen. Så sant du ikke trener til Birkebeineren, anbefales sporvogn 28 til den ekspedisjonen.

28-trikken er det enkleste alternativet for å komme seg til Alfama. Her passerer den foran katedralen i Lisboa sentrum.

Lenger ned i bydelen er det «Lady-og-landstrykeren»-stemning på de mange utekafeene som utover kvelden gradvis fylles av gjester. De kommer for å spise, drikke vin, skravle, grine og lytte til fado. I det sangeren åpner strupen er det forøvrig slutt på skravlingen. Selv på de enkleste amatørstedene  kan du knapt løfte glasset til skål uten å bli hysset på mens sangene fremføres. 

Lisboas befolkning elsker sin fado og tar den på alvor. Den særegne formen for folkemusikk oppstod i de trange bakgatene i Alfama. Tekstene handler om hjerte og smerte og lengsel etter dem som har lagt ut på lange sjøreiser. Mange av dem dro for å oppdage verden, skaffe seg kolonier og handle krydder.

Bohemstrøket

På kveldstid toner fadosangen også gjennom de trange brosteinsgatene på den motstående høyden, Barrio Alto.  Dette er kanskje det kuleste av byens ulike nabolag.  Barrio Alto huser designere, brukskunstnere, bohemer og bareiere.  Her er mange morsomme småforretninger som selger klær, plakater, musikk og bøker. Lunsj, eller middag, kan du spise i restauranter som ofte ikke er større enn spisestuen hjemme.

Den bratte bakken opp til Barrio Alto (som bokstavelig betyr bydelen på høyden) er seigere enn den ser ut som.  To enklere måter å komme seg dit på, er enten å ta den skinnegående Gloria-banen opp fra Restauradores-plassen eller Santa Justia- heisen. At den siste minner påfallende om Eiffel-tårnet, er fordi den ble tegnet av en av den berømte ingeniørens studenter.

Et tredje alternativ er å skrå oppover til fots gjennom det populære handlestrøket Chiado. Dette området er hakket mer sofistikert enn Baixa og gir litt Soho-stemning. Her finner du for eksempel Lisboas desidert mest berømte kafé. A Brasileira, i Rua Garett 120, ble åpnet i 1905.

Statuen av Fernando Pessoa er visstnok det mest fotograferte objektet i hele Portugal.

Med sitt gjennomførte jugend-interiør er kafeen fortsatt en oase for dem som er opptatt av stil og setter pris på en kopp god kaffe. På 1920-tallet var kaféen et samlingssted for intellektuelle, med poeten Fernando Pessoa (han som i romanen var venn av Ricardo Reis) i spissen. Bronsestatuen av Pessoa på utsiden er visstnok den mest fotograferte i hele Portugal.

For den som drar til Lisboa for å gå i forfatternes fotspor er det kanskje like greit å avslutte vandringen akkurat her?

Og er er fire tipe om hvor du kan tilbringe natten:

Hyggelig: Hotel Heritage,  Av Libertade 25, er et av seks  i en liten kjede av små boutique-hoteller, innredet i historiske bygninger i byens gamle sentrum.  Heritage er en god blanding av komfort, smakfull redesign og hyggelig service. 

Luksus: Hotellet som kongelig, statsledere og andre kjendiser benytter er Hotel Tivoli, Avenida Liberdade 185. Luksushotellet har fem stjerner og fantastisk takterrasse med svømmebasseng, bar og restaurant. 

Sentralt og rimelig: Hotel Borges, Rua Garett 108, anbefales først og fremst på grunn av den sentrale beliggenheten midt i handlestrøket Chiado: fire minutter å gå fra Santa Justa-heisen og 5 min fra Rosso-plassen. Rommene er litt ufikst 1950-tall. Til gjengjeld er de rimelige i pris. 

Billig: Living Lounge Hostel, Rua do Cruxifico 116, er av – blant andre – britiske Times kåret til det beste «boutique hostel» i Europa. Enkel standard, men kult og rimelig konsept. Sentral beliggenhet i overgangen mellom Baixa og Chiado. www.livingloungehostel.com/ 

Tags from the story
,
Written By
More from Tone Solberg

Kulturkjerringer i Värmland

Göran Tunströms betagende roman Berømte menn som har vært i Sunne kom...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *