Matmekkaet San Sebastian
BNP i Spania står for brutto nytelsesprodukt og derfor drar jeg til matmekkaet San Sebastian og shopper til kofferten er full. Smekkfull.
Hvorfor drar jeg på hamstring i matmekkaet San Sebastian når Norge er et rikt land?
BNP per norske innbygger er i følge Verdensbanken 100 819 dollar i 2014. Vi ligger noen hakk under Luxembourg, men norsk BNP per innbygger var likevel cirka dobbelt så stort som Spanias. Vi forvalter oljeformuen godt, til glede for framtidens pensjonister, men dersom BNP stod for brutto nytelsesprodukt, blir landskapet annerledes.
Norske butikker er omtrent som på Cuba: Full av meningsløse produkter som ikke har annen hensikt enn å fylle magen. Ostedisken består av diverse fastoster fra to, tre fabrikanter og Kavli, ingen minner om noe matmekka. Ingen får fram smilet. Kjøttdisker hvor du får tak i én type kjøtt, biff av uviss kvalitet. Ellers intet å melde.
Nyt Norge-merket sier ingenting om kvalitet, smak eller bærekraft
Shoppingbonanza
Derfor fryder jeg meg når jeg spiser lunsj i et land i den tredje verden, som Colombia, der det er treretters lunsj hver eneste dag. Suppe, et stort stykke fisk eller kjøtt og en sødmefull avrunding. Og jeg handler som en gal hver gang jeg er i Spania, til tross for at jeg egentlig burde støtte norsk økonomi i en tid der prisen på Nordsjø-olje er på sitt laveste på 15 år. Jeg kjøper skinker og oster og får jeg mulighet, kjører jeg på med ramsalte ansjos fra Cantabria lagt på olivenolje. Også blir det artisjokker og min favoritt, kapers lagt på salt, som er perfekte i tomatsaus og på pizza. Jeg handler kaker, vin og annen moro.
[columns_row] [column]
Matmekka og gastronomisk hovedstad
Og selv på billigbutikken Día, som er absolutt billigst i Spania, finnes det en ferskvaredisk der det jobber noen som kan litt om produktene de selger. Men det finnes tusenvis av forskjellige butikker og markeder, sånn som i San Sebastián, Spanias gastronomiske hovedstad, hvor det var flere delikatessebutikker enn det var klesbutikker. Og for hver butikk er det ikke én leverandør av ost, sånn som i Norge, men kanskje 30-40 leverandører, som hver og en lager sin spesialitet. Og hundrevis av skinkebodegaer, som har jobbet med skinkene i årevis for at de skal få akkurat den sødmen som kresne spanjoler krever – dette i motsetning til i Norge der langtidslagring er forbudt av matsikkerhetshensyn (som om pata negra og parmaskinke var en dødsårsak rundt Middelhavet).
Vi tok smaksløkene på ball på michelinstjernerstaurant Mirador de Ulía i San Sebastián
Spiser vi for å leve, eller lever vi for å spise?
Er det matproduksjonssystemet der alle bønder forplikter å levere melkeprodukter til Tine som er årsaken til at vi spiser mindre variert enn i mange u-land jeg har besøkt? Kanskje det. Er det butikkjedenes skyld? Ja, åpenbart. Men det bunner mest i at nordmenn spiser for å leve, men ikke lever for å spise. Brutto nasjonalproduktet vårt er satt i olje, ikke i nytelse. Men for meg er mat en av tusen måter å glede seg over livet på, feire det, på alle måter en kan. Hjemme hos meg blir det altså brutto nytelsesprodukt i noen dager, mens vi skåler i et glass Txakoli-vin fra Baskerland.
