Dette har jeg lært av spanjolene

Tarifa_restaurant_01
Hei, jeg heter Vibeke og er et spansk matvrak.

Noe av det aller beste med å reise, er å lære hvordan man gjør ting i andre deler av verden. Særlig på kjøkkenet. Etter å ha bodd i Spania i flere år, har jeg forlengst omfavnet spansk matkultur. Det har vært en fryd og en fest, og du verden, så gøy det er å ha tilgang på sin lokale slakter og ferske oster (som ikke klassifiseres som brun eller gul). Grønnsaker bestiller jeg fra Guadalhorce Ecologico i Malaga. Økologisk, så klart.

Og ikke minst, er veien kort til koselige barer som tryller frem små tapas som danser på tungen. Ingen grunn til å vente til helgen med å nyte dem.

Her er 5 matvaner jeg har adoptert

#1 Aperitivo

Mat_spania_tapas

Det trenger ikke være helg for å sitte på gateplan og nyte.

Hvor hyggelig er det ikke å sette seg ned med et glass vin før middag, gjerne på gatekafe, og få servert en skål med nøtter, marinert ansjos eller oliven ved siden av? Dette er vanlig ritual i Middelhavslandene, og noe jeg forlengst har innført på terrassen hjemme.

#2 Varm lunsj

Før jeg ble reisejournalist, jobbet jeg som fotolærer i Oslo, og jeg husker fortsatt hvordan matpakka så ut for de aller fleste av oss lærerne (for ikke å snakke om elevene som dro på ICA for å kjøpe bollepose). To daffe brødskiver med minimalt med pålegg. Noen hadde tatt seg tid til å slenge på en rødbet på posteien, men det var ikke mye å juble for for en sulten mage. Siden den gang har lunsj blitt mitt favorittmåltid. Hva kan vel være koseligere enn å sette seg ned med god mat midt på dagen? Ta en pause fra arbeidet, og virkelig kjenne hvordan man fyller på energilagrene. Jeg har en mistanke om at lunsjvanene har tatt seg opp i Norge også, men vi har fortsatt et stykke å gå før vi når internasjonal standard.

#3 Ris med smak

Mat_spania_paella

At ris kan smake så godt som dette, visste jeg ikke før jeg flyttet til Spania.

Tørrkokt ris som tilbehør er en utrolig kjip greie. Det skjønte jeg først etter at jeg serverte barna og deres spanske venner kylling og ris en gang for mange år siden. Barna var knapt seks år gamle, og alle lot risen ligge igjen på tallerkenen. ‘Den var litt tørr’, sa de så diplomatisk de kunne. Kidsa hadde gudskjelov vett nok til å reagere på mishandlingen min av en fantastisk råvare, og hadde det ikke vært for dem hadde jeg sikkert fortsatt å koke ihjæl risen.

Siden den gang har jeg lært meg at ris (arroz) i Spania er ensbetydende med paella. Den skal være en myk, saftig smaksfest i munnen. Jeg har også lært meg et par risottotriks i Italia, og plukker alltid med meg en pakke Arborioris fra Po-deltaet hvis risottobehovet melder seg. Det gjør det ganske ofte. Jeg hiver oppi ingredienser som sopp, gresskar, spinat og kanskje noen biter kyllinglår. Lubne pinjekjerner som har fått seg en tan i stekepanna drysser jeg over til slutt, og har jeg en geitost liggende, smuldrer jeg den opp og gir risen luksusbehandling.

Hemmeligheten bak god paella og risotto? Lekende lett. Du sper med noe annet enn vann. Du kan bruke hvitvin, tomatsaus, kraft eller en blanding av de tre. Jeg har også prøvd å lage paella med øl en gang, etter tips fra slakteren. Guess what? Det ble kjempegodt! Sørg for å koke risen til den er al dente, og pass på at den aldri får tørke ut.

Spanskere blir det ikke: 3 fantastiske oppskrifter med pata negra

#4 Kyllingbryst, nei takk

Det kan hende jeg tar feil, men jeg har inntrykk av at kyllingbryst, eller kyllingfilét som det heter på vakumspråket, er i ferd med å bli nasjonalrett i Norge. Jeg har tygget meg gjennom mange tamme retter der fuglebrystet er hovedingrediens, og som regel smaker det jo ingen verdens ting. Nada. Er vårt eneste krav til kyllingkjøttet at det skal være fettfritt? Bør det ikke helst også gi en god opplevelse i munnen? Her i Spania er jeg så bortskjemt at jeg har flere gode slaktere i umiddelbar nærhet. Slakterne settes pris på som fagmenn -og kvinner, og du finner rett og slett ikke en eneste liten landsby som ikke har sin egen slakter. Du kødder ikke med dem, for de kan jobben sin. Og de kødder ikke med deg, for de vet at spanjolene er kvalitetsbevisste.

Mat_spania_minslakter

Jose Manuel er min favorittslakter!

Min gode venn slakteren

Forskjellen på en ferskvaredisk og en slakter er enorm. Vil jeg ha kylling, ber jeg slakteren skjære ut lårstykkene for meg. Han fileterer lårene, fjerner skinnet og kutter opp det saftige kjøttet i passende stykker. Har jeg lyst på kyllingkjøttkaker til middag, ber jeg ham om å kverne brystfiletene to ganger. Dermed får jeg en masse som jeg kan tilsette de krydderiene jeg ønsker. Og et par egg og en skvett fløte, sånn at de ikke blir tørre. Bruker jeg kyllingbryst, pleier jeg å få slakteren til å skjære dem i 1/2 cm tykke skiver som jeg legger i melk. Sånn blir de saftige. Så får de seg en runde i pisket egg med hvitløk og persille, før jeg vender dem i strøkavring og steker dem i olje. Kyllingen er selvfølgelig frittgående fra nord-Spania, sånn at jeg kan spise med god samvittighet.

#5 Kald suppe, ja takk

Mat_spania_gazpacho

Ingenting smaker så godt som en iskald gazpacho på en varm sommerdag.

Her i Andalucia, fastlands-Spanias varmeste fylke, er de helt rå på å drikke kald suppe om sommeren. Ingenting er som en hjemmelagd gazpacho (kald tomat -og grønnsaksuppe) for å kjøle seg ned på varme sommerdager. Den vanen har jeg forlengst adoptert, og har med gazpacho på termos på stranda. Med isbiter, så klart.

Boller skjønner de ikke

Men jeg er jo fortsatt glad i norsk mat også. Skolebrød og julemarsipan er kanskje det jeg savner aller mest. Brunost er det ikke så farlig med lenger. Om høsten lager jeg alltid får-i-kål, og boller baker vi stadig vekk. Da rynker spanjolene på nesa. Hvor er fyllet? undrer de. Også skjønner de nada når jeg sier at boller ikke har fyll. ‘Hvorfor spiser dere det da?’ sier de. Konklusjonen er at jeg tror man må være norsk for å like hveteboller.

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *