Frokost i Luang Prabang

LuangPrabang_01
Et estetisk, oransje opptog snirkler seg gjennom Luang Prabangs gater i grålysningen.
Frokostserveringen skjer på gaten i Laos, og er en sjeldent vakker seremoni. Buddhisme på sitt aller vakreste, vil jeg si.

Du sitter kanskje og spiser en deilig søndagsfrokost akkurat nå? I Luang Prabang i indre Laos, gjelder det å stå opp grytidlig, skjønnhetssøvnen får jeg ta igjen et annet sted på jord. Vekkerklokka står på ubarmhjertige 05.30. Jeg våkner før landsbyhanen, og tar meg i nakken for å huske på yogamantraet som pleier å funke: ‘Dette har jeg valgt selv, dette har jeg valgt selv’. Og det har jeg faktisk.

Det er tydelig at de eldre kvinnene er de iherdigste riskokerne. De vet at det snart er deres tur til å gjenfødes, og håper riskokingen vil sørge for god karma.
Karma er en vakker ting. Du gir, du får.
Karma er en vakker ting. Du gir, du får.

Frokost til munkene

Her, i Luang Prabang, er det lite som minner om turistshow når sola brer sine første gyldenoransje stråler over den mektige Mekongelvens krusninger. Det er fortsatt mørkt og morgenstille når jeg tar plass langs veien utenfor et av byens mange templer. Tempeltettheten er stor, totalt finnes det tretti stykker i denne lille byen. Mange reiser hit for å få med seg følgende rituale: Hver morgen gir folket almisser til munkene, og almissen er hvit, klebrig ris som skal bli til munkenes frokost.

Mat kan også være religion, som Inga oppdager når hun lærer å lage Guds mat på Sicilia.

Buddhismen må være en av de vakreste religionene jeg vet om.
Buddhismen må være en av de vakreste religionene jeg vet om.

 

Disen fra elven ligger som et teppe over asfalten, og så får jeg øye på dem; de safrangule munkekappene som beveger seg i meditativt tempo langs hovedgaten. Menneskene kneler langs fortauet, og deler ut mat til munkene som med grasiøse bevegelser tar imot og legger risen i de håndlagde taskene sine. Buddhismen er et viktig fundament i samfunnet, og  folket ønsker å bidra til munkenes fromhet og søken etter harmoni. Det er tydelig at de eldre kvinnene er de iherdigste riskokerne. De vet at det snart er deres tur til å gjenfødes, og håper riskokingen vil sørge for god karma.

Den sakrale roen kan sanses med hver eneste halvvåkne celle. Dette er hverdagslig for dem, en like stor selvfølgelighet som vår ventetid på kollektivstransporten hjemme. Forskjellen er bare at dette er så vakkert at folk reiser kloden rundt for å kjenne på stemningen.

Er du først i Luang Prabang, så må du leve ut Tarzandrømmen i Kuang Si-fossen!

 

 

 

Vibeke Montero

Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]

Tags from the story
, , , , , ,
Mer fra Vibeke Montero

3 steder jeg gjerne reiser tilbake til

Altså, jeg har ikke fått nok. Kall meg gjerne grådig, men noen...
Les Mer