Bøkene som fikk meg til å reise

Inga bøker 1050
Da jeg var 20 ville jeg leve som Simone de Beauvoir. Jeg gikk skikkelig på trynet. Foto: Kaja H. Hurum Bergem / Nouw.com/kajahelene

Da jeg ankom Gare du Nord, Paris, som tjueåring, hadde jeg lest altfor mye Balzac, Simone de Beavoir, og måtte Gud forby, Anaïs Nins erotiske noveller (hvor alle perversiteter omtales som utslag av interessant eksentrisitet).

Allerede den første morgenen forstod jeg at det heltene skrev ikke var sant. Her var ingen kafeer full av rause og intellektuelle mennesker. Kelneren kom med en kurv croissanter og sa de kostet fem franc, og vi antok at det var for en kurv croissanter. Vi spiste hele kurven. Dyppet croissantene kontinentalt i kaffen og følte oss djevelsk verdensvante. Kelneren smalt regningen i bordet, croissantene kostet fem franc per stykk, kaffen likeså. Vi sved av vårt dagsbudsjett på en frokost.

Da vi gikk ut i Quartier Latin med den sofistikerte Claudette , fikk vi et alltid bra bord. Hun konverserte elegant. Slik fikk hun oss til å føle oss som barbarer med vårt grove germanske ordforråd: «Filmen var god», sa vi. Nei, det heter «Le film était très beau». Gikk vi uten Claudette, fikk vi  en mørk krok hvor de øvrige gjestene slapp å se oss enkle piker fra landet.

På metroen ba folk oss ryke og reise: Imbécile – var et ord vi gjenkjente. Vi forlot Paris, redde for å feile og med motstand mot å igjen rødme bondsk med en lommebok som oste oppsparte kroner på postsparebok. Vi skjønte at både far Goriot og parisisk sjenerøsitet bare var fiksjon.

 

bøker-800

Karen Blixen, Simone de Beauvoir og Gabo ga meg lyst til å oppleve stedene de beskrev. De gamle bøkene i hylla er lest i filler. Foto: Inga Ragnhild Holst

Bøkene som formet livet mitt

Da jeg senere i livet ankom Latin-Amerika og Colombia, svevde Isabel Allendes figurer gjennom hodet, så vakre at de lyste i mørket. De hvilte siesta, utmattet som de nok var av brodering og av å pønske ut middagsoppskrifter med ingredienser som ildnet opp landsbyens menn. For ikke å snakke om Gabriel García Márquez’ hvitkalkede byer der det alltid dufter av eukalyptus og stivelse, og hvor mirakuløst fruktbare bondeknøler, edle horer og bitre spøkelser lever side ved side.

Men den latinamerikanske virkeligheten ga meg en ørefik. Solsvidde barn ble oppbevart i pappesker i midtrabattene, Latin-Amerikas svar på barnehager, mens mor solgte arepas til dem som gadd å rulle ned vinduet.  Det var ingenting som duftet stivelse eller vaktler i rosenblader. De eneste magiskrealistiske krefter som fantes i her måtte være dem som gjorde at en milliard dollar bare kunne forsvinne fra statskassene, rett foran nesene på folk.

Inga-casa-molinadeC-hel

Vakkert i Villa de Lleyva, Colombia

Evo-Morales

I Bolivia inviterte Evo Morales meg på flytur. Foto: Inga R. Holst

Gutter-Guatemala

Gutter som pusser sko, Guatemala. Beinhard latinamerikansk virkelighet. Foto: Inga R. Holst

De gamle hippiene sa: Stol aldri på en over 30. Jeg legger til: Stol aldri på en forfatter. Neste gang jeg reiser til London skal jeg lese Charles Dickens i gammel oversettelse. Ingen skriver så burleskt om storbyens lurvete sjeler – alle utstyrt med dårlige tannsett og gulspettede øyne. Kanskje jeg da kan reise til London uten Nick Hornbys trendspeedede hipsterunivers i hodet i sommer?

10 filmer som vekker reiselyst

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen.

Foto: KAJA HELENE HURUM BERGEM / Nouw.com/kajahelene / @Kajaheleneh

Inga Ragnhild Holst

Oppdragsgivere: Har skrevet for cirka 40 magasiner og aviser, blant annet VG, Hjemmet, NTB Tema, Dagbladet Magasinet, A-magasinet, Dagsavisen, Henne, Kamille, DinSide og mexicanske Gatopardo. Jeg har vært bidragsyter i kokeboken Folk og mat, og i 2014 har jeg bidratt på kokk Ørjan Johannessens kokebok, Min mat.

Favorittsted: New York. Jeg elsker energien. De mange entreprenørene inspirerer meg. Det beste er likevel at jeg kan danse salsa med cubanerne på et hjørne og spise thaisuppe på det neste.

Beste reiseminne: Å kjøre i Sør-Amerika. Trafikkbildet er tidvis loco. Det beste er når vi har fått bilder og intervjuer på harddisken og kan ta en øl, enten det er i landsby i Amazonas eller i en storby som Bogotá, og snakke om dagens opplevelser.

Verste reiseminne: Da min sønn som da var 12 år og jeg ble anholdt av politiet Cuba. Vi ble holdt på politistasjonen noen timer og politiet ville blant annet “fjerne filmen” i kameraet.

inga@bortebest.no

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *