Derfor blogger jeg

Vejer_02
Jeg har alltid tenkt at det er merkelig at folk skal ta bilder av seg selv overalt. Det var før jeg begynte å blogge...

Nå er det drøyt to år siden jeg bestemte meg for å starte denne reisebloggen med gode kolleger. Lite visste jeg hvor selvutleverende det skulle bli.

Dere er nok ikke klar over det, men jeg skriver ikke et eneste innlegg uten å høre en kritisk stemme som sier “hvorfor skulle noen være interessert i hva du opplever på reise?”

rhodos_casacook_06

Jeg har aldri tatt så mange bilder av meg selv som siden jeg begynte å blogge. Her på Rhodos.

Stemmen er min egen, og den snakker i en ovenifra-og-ned-tone, som avslører at det er noe med denne navlebeskuende måten å formidle reisetips på, som skurrer.

Jeg er vant til å skrive som objektiv journalist, der mine betraktninger er godt innpakket i andre eller tredjeperson. “Du kan” og “Man bør” har vært refrenget i mine reportasjer. Aldri “Jeg synes”.

Kreta_AgiosNickolaos

Det er fortsatt utrolig pinlig å be andre ta bilder av meg – her i Agios Nikolaos på Kreta.

Personlig og nært

På bloggen er det annerledes. Vi la fort merke til at det er postene hvor vi er personlige med bilder av oss selv som fenger mest. Og jeg skjønner det godt. Alt av tørr reiseinfo kan man enkelt finne på nettet med et kjapt søk.

Personlige opplevelser derimot, formidler noe mer. Historier med smaker, nyanser, synspunkter og preferanser. Endelig kan jeg være subjektiv, og det, kjære reisevenner, er befriende! Det er faktisk en stor drivkraft for meg som blogger.

PR-kåt?

Men samtidig så føler jeg altså litt på det. Jeg som gjør yoga, jeg som tester cocktails, jeg som mener og synser. Hvor narsissistisk går det an å bli, før man bikker over til å bli usmakelig a la Trump liksom?

Jeg tenker på de som kjenner meg fra før, og som må tro at jeg har mistet det lille vettet jeg hadde. Man fremstår jo unektelig som nokså PR-kåt når man hele tiden dytter frem sine egne synspunkter og sitt eget ansikt i ulike medier. Det er jo ikke bare her på bloggen vi skal være synlige, men også på instagram, snapchat og Facebook.

Det er meg, meg, meg i ulike innpakninger, og skal jeg være veldig ærlig, så blir jeg lei av meg selv. Derfor skjønner jeg selvsagt at andre også blir det.

Airbnb_Vibeke_01

Å ta en selfie med Airbnb-verten kjennes litt rart.

Så hvorfor blogger jeg?

Er det fordi jeg er PR-kåt? Neppe. Da hadde jeg nok følt meg langt mer komfortabel med all denne poseringen.

Grunnen er enkel. Jeg elsker å reise. Og jeg elsker å formidle, gjennom tekst, foto og levende bilder. Dersom mediabransjen var slik den var for fem år siden, hadde jeg nok aldri sittet her foran skjermen og skrevet til akkurat dere nå.

Men verden er i endring, og de papirbaserte magasinene jeg skriver for, lider en sakte død. Jeg har ikke tenkt å synke med det skipet.

Takk for koselig reisefølge

Derfor er bloggen min nye plattform. Et sted jeg når ut til et reiselystent publikum, og ikke bare det, men et reiselystent publikum som sakte, men sikkert begynner å kjenne oss og meg. DET er koselig det!

Faktisk er det mye koseligere enn å skrive for etablerte magasiner der jeg aldri helt vet hvem jeg skriver til. Dere har valgt å følge oss på reisen, og det er vi uendelig takknemlige for.

Jeg vil takke for reisefølget så langt, og så skal jeg fortsette å føle meg bittelittegrann ukomfortabel foran kamera når jeg reiser til Japan i mars, og til Stockholm i april. Håper dere blir med på ferden!

vippeinnlegg_06

Dere har blitt med meg til New York og fått nye vipper.

Irland_vroom_01

Dere har blitt med meg på hest- og kjerretur gjennom Irland.

KappVerde Fogo vulkan

Vi har til og med slått følge til vulkanøya Fogo på Kapp Verde!

Vibeke Montero

 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

4 kommentarer

  • Så bra skrevet! Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Det å hele tiden utlevere sine egne tanker og synspunkter føles av og til litt rart, men samtidig føler jeg jo at blogging er nettopp en formidling av det personlige “jeg-et”. Å skrive reiseblogg uten et hint av seg selv ville absolutt føltes mye rarere.

    Det virker også som leserne liker når man er personlige, og kommentere tilbake med sine egne tanker og erfaringer. Slik får man jo til en herlig toveis-kommunikasjon!

    Nei, fortsett å blogge slik du gjør – det er fantastisk å lese. 🙂

    • Hei Renate!

      Tusen takk for oppmuntrende ord! Vi er tydeligvis i samme båt:) Ser at du også er flink til å dokumentere deg selv underveis – og det er så gøy å se!

      Klem Vibeke

  • Åh, så utrolig hyggelig å høre Lene! Nå ble jeg skikkelig glad:) Stor klem fra en reise-elsker til en annen. hilsen Vibeke

  • Lene sier:

    Hei Vibeke! Jeg er en av dem som sjelden (aldri) kommenterer, men følte for å si noe nå; elsker denne bloggen!! Stilen på tekstene, at det er personlig, hvordan dere formidler og inspirerer 😀 Fortsett slik!! Hilsen en likesinnet reise-elsker 🙂

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *