De færreste tør reise til Colombia. Derfor har jeg kunnet leve livets glade dager - og noen mørke - uten å møte på mange andre utlendinger der. Denne musikkvideoen med Carlos Vives fikk meg til å huske alle de gode opplevelsene jeg har hatt i Colombia.
av 1 
De fleste forbinder Colombia med kokainproduksjon, leiemordere, korrupsjon og borgerkrig. Om noe i det hele tatt. Norske aviser klarer knapt å skrive navnet riktig, de skriver Columbia i stedet for Colombia. Men jeg har vært i landet mange ganger, i måneder i strekk. Og jeg elsket det.
I dag delte min venn Jota i Cali, Colombia, Carlos Vives’ siste video. Og den tok meg rett «hjem». Hjem til landet der du spiser tamal (egg, kjøtt og mais, bl.a. bakt i bananblader) og mørk, tykk sjokolade til frokost. Til landet der man til tross for borgerkrig, alltid får en hjelpende hånd på bussen og et varmt smil. Hvor man danser salsa og cumbia hele natten. Og som er full av plettfrie, hvitvaskede landsbyer omtrent slik forfatter Gabriel García Márquez beskrev dem.
I løpet av mange reiser rundt om i hele landet, opplevde jeg også skyggesidene. Jeg fløy i forbindelse med en VG-reportasje om hvordan den rike vestlige verdens kokainforbruk påvirket landet, til landsbyen Rosario sør i landet. Her møtte jeg slektningene til en familie som nylig hadde blitt drept av geriljasoldatene i FARC. Slektningene hadde flyktet så langt de kunne med begrensede midler og bodde i en temporær leir. Det gjorde inntrykk å komme så tett på konflikten og jeg var på nippet til å krype over til fotograf Carlos Villalóns rom vegg i vegg om natten.
En annen gang reiste jeg til Medellín og møtte de menneskene som fikk økonomisk hjelp til å bygge hus av den livsfarlige kartellederen Pablo Escobar (som ble drept mange år før jeg kom dit). Fortsatt sørget folkene ved graven til den psykopatiske banditten, som også ble valgt inn i Colombias parlament. Colombia er fullt av paradokser.
Men overalt åpnet folk husene sine og armene sine. Folk jeg aldri har møtt tidligere, inviterer på middag med juice laget av frukt rett fra treet i patioen eller hagen. Jeg har sovet i herlige hengekøyer i hvitkalkede hus i verdens vakreste landsbyer. Most mangoen jeg plukket fra et tre til juice. Og danset meg gjennom det berømte karnevalet i Barranquilla, som står på Unescos prestisjefulle liste Masterpiece of the Oral and Intangible Heritage of Humanity. Det går nesten aldri en dag uten at jeg tenker på landet og menneskene som har gitt meg så mye glede.
For noen år siden laget Colombias turistmyndigheter følgende morsomme slagord: «Colombia, el riesgo es que te quieras quedar.» Det betyr: Du risikerer å ikke ville dra hjem igjen. De hadde helt rett.
Og Carlos Vives, som jeg har danset til hundre ganger, summerer ganske enkelt opp Colombia i sin nye musikkvideo.
