5 bygninger som betyr mye for meg

image

Det er merkelig hva som gir oss minner for livet. Noen av mine aller beste minner er basert på vakre bygg.

Eiffeltårnet

Første gang jeg besøkte Eiffeltårnet var da jeg var 16 år, og bodde i Frankrike for å gå 2. klasse på videregående der. Jeg klarte på ingen måte å ta inn over meg de enorme dimensjonene, og ettersom vi var fattige studenter, klatret vi trappetrinnene så langt opp vi kunne komme. Jeg husker at utsikten over Paris tok pusten fra meg, og det var der jeg forelsket meg i byen sånn på ordentlig.

Arkitektur_Eiffeltaarnet

Eiffeltårnet er en stor opplevelse! Foto: Vibeke Montero

Siden har jeg vært tilbake i Paris mange ganger, og sist gang var jeg der på jentetur med mamma og datteren min. Vi måtte så klart opp til toppen av Eiffeltårnet – denne gangen i heis – og det var fantastisk å se hvor fascinert Siena ble. Kan vi bli her oppe så lenge vi vil? sa hun og løp fra den ene kikkerten til den andre.

Domkirken i Oslo

Jeg har alltid tatt Domkirken for gitt. Den har alltid ligget der når jeg har gått av T-banen på Jernbanetorget, eller når jeg har tatt meg en tekopp på Bacchus. Men så smalt det den 22. juli 2011, og Oslo Domkirke fikk en ny rolle i byen. Jeg var i utlandet den dagen det skjedde, men fortet meg hjem. Mennesker som står meg nær mistet en av sine kjære den dagen, og i sånne situasjoner vil man bare være der. Oslo Domkirke ble samlingsstedet. Ikke bare for meg og mine, men for hele befolkningen som hadde et akutt behov for å stå hverandre nær. Blomsterhavet, brevene som ble lagt ut og stemningen i og rundt kirken var magisk. Jeg har ikke annet ord.

Arkitektur_Oslo_Domkirke

Domkirkens egen postkortsamling forteller også historer om kjærlighet. Foto: Domkirkens postkort

Aldri har jeg opplevd et kirkerom så fullt av kjærlighet og sorg, de absolutt sterkeste følelsene som finnes. Om man trodde på Gud eller ikke spilte ingen rolle. Kirken ble bare et sted der man kunne la tårene trille. Og fortsatt, når jeg går forbi Domkirken i dag, kjenner jeg på den følelsen.

Gare du Nord, Paris

Arkitektur_Gare_du_nord

Gamle, gode Gare du Nord gir meg fortsatt reiselyst. Foto: VisitParis

De sommerene jeg var 17, 18 og 19 år reiste jeg på interrail med gode venninner. En måned med åpne skinneganger lå foran oss, og vi hadde som regel følgende rute:

Oslo – København. København – Hamburg. Deretter dro vi strake veien til den lille italienske havnebyen Brindisi, for å ta ferge over til Korfu. Hvorfor? For å bli brune!

Så tråklet vi oss opp gjennom Italia igjen, og videre til Irland, Spania, Orkenøyene og selvsagt Frankrike. Hvert år var vi innom Paris og Gare du Nord, ofte på vei hjem til Norge. Slitne og  lykkelige, bereiste og fnisete. På dette tidspunktet i reisen, var interrailheftene våre alltid fulle, så de siste etappene måtte vi føre inn på papirservietter som konduktørene stemplet med en fnys. Happy days, hva mer kan jeg si? Og Gare du Nord, en av verdens eldste togstasjoner, vil alltid bringe tilbake den følelsen av frihet og den store verden.

Santa Maria della Salute i Venezia

Arkitektur_Venezia

Santa Maria della Salute ble bygget under pesten på 1600-tallet da 1/3 av Venezias befolkning døde. Derav navnet “Salute”, som betyr helse. Foto: Vibeke Montero

Venezia er som dere kanskje allerede vet, min favorittby. Her får jeg estetisk overdose av den vakre arkitekturen og følelsen av at tiden har stått stille i mange hundre år. Jeg har mange favorittbygg i Venezia, Rialtobroa er selvsagt en av dem, men silhuetten av Santa Maria della Salute når solen er på vei ned bak kuppelen hennes, gir meg gåsehud. Kirken sto ferdigbygd i 1687, og siden den gang har kuppelen inspirert utallige kunstere med sine herlige former.

Vibekes favorittbarer i Venezia

Taj Mahal

Agra, januar 1995: Jeg var på reise gjennom India med en venninne, og bestemte meg for å stå opp tidlig, i femtiden, for å få med meg soloppgangen over Taj Mahal. Jeg hadde akkurat fylt 21 år, og forventet slett ikke at Indias mest ikoniske byggverk skulle klinke til med et sjebnemøte. Da jeg kom frem til Taj Mahal lå det dekket av en tjukk, seig tåke. Det var visst vanlig, ifølge vaktene. Så da var det bare å vente til solen brøt gjennom.

Arkitektur_TajMahal

Et av verdens aller vakreste bygg. Foto: Spencer Montero

I mellomtiden kom jeg i snakk med en mann fra Gibraltar. Han hadde også stått opp tidlig for å oppleve soloppgangen som visstnok farger marmorflisene gyldenoransje. Sånn gikk det til at jeg møtte han jeg giftet meg med seks år senere, og som jeg har to barn med i dag. Jeg velger selvsagt å tro at Taj Mahals historie gjorde noe med oss den dagen. Bygningen er kjent som en hyllest til kjærligheten, og ble beordret konstruert av Shah Jahan som et mausoleum over hans kone Mumtaz Mahal som døde i barnefødsel.

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *