Verste reiseopplevelser i 2015

2015_best_og_verst

I går skrev jeg om mine gullkantede reiseøyeblikk fra 2015. De minnene som sitter i kroppen for alltid, selvom reisene for lengst er over. I dag skal dere, som lovet, få gørret. De minnene sitter også i kroppen, og kan få meg til å både le og fortsatt grøsse litt nå i ettertid.

Som jeg skrev i går, hadde jeg drøye 90 reisedøgn i fjor, fordelt på Zanzibar, Madrid, Kypros, Kreta, Danmark, nord-Italia, Thailand, Australia, Uganda og to Middelhavscruise. Det sier seg selv at alt ikke var like bra.

#1  Koffertløs på Zanzibar

Zanzibar_outfit

Stilig? Neppe. Men bedre enn ingenting mens kofferten lå i Paris.

I fjor innviet jeg reiseåret med en tur til Zanzibar med Specsavers, for å dokumentere hvordan avlagte briller fra Norge kan gi nytt syn til lokalbefolkningen. Et flott prosjekt som jeg elsket å være en del av. Flyruten min gikk via Paris og Nairobi, hvilket vil si at jeg måtte innom Charles de Gaulle OG Jomo Kenyatta på vei ned. Begge flyplassene ligger høyt oppe på hatlista mi. Hvorfor? Fordi de er store, men langt ifra brukervennlige. Og ganske riktig. Flyet fra Malaga ble en time forsinket, og de minuttene hadde jeg virkelig trengt i transit på Charles de Gaulle. Redningen ble joggeskoene jeg reiste i, som lot meg spurte alt jeg kunne slik at jeg rakk flyet til Nairobi.

Kofferten, derimot, ble igjen i Paris. Den dukket opp etter tre dager på Zanzibar. Har du vært på Zanzibar, vet du at butikkutvalget der er nærmest ikke-eksisterende. Men en flagrende, oransje bukse og oransje t-skjorte fikk jeg tak i. Ikke mitt største fashionøyeblikk, men langt bedre enn å bruke spurteklærne jeg reiste i.

#2 Tre fly til Kreta

Jeg bor definitivt ikke i verdens navle, og er alltid misunnelig på de som bor i en metropol der det går direktefly til alle verdens utposter. Min nærmeste flyplass er Malaga, og for å komme til Kreta i juni, måtte jeg først bytte fly i Barcelona, og deretter i Athen før jeg landet på Kreta etter 12 timers reise. Det er nesten uforståelig at det europeiske flynettet ikke kan tilby bedre. Det verste med slike reiser, er at sjansene for å miste kofferten underveis øker for hver flystrekning, men denne gangen var jeg heldig, så jeg kan vel nesten ikke klage.

Kreta_AgiosNickolaos

Endelig fremme på Kreta, i Agios Nikolaos.

#3 Innpåsliten frisør i Venezia

Det er mulig jeg var naiv og forutinntatt, men jeg var sikker på at den mannlige frisøren jeg stakk innom i Venezia i september var homse. Faktene og brillene hans skrek det liksom til meg fra første øyeblikk jeg satte foten innenfor den bittelille salongen hans. Men så begynte han med en intens nakkemassasje under shamponeringen som strakk seg forover mot brystet, og da ble jeg usikker. Under det som skulle være en kort vask-og-føn-seanse, ba han meg reise meg opp, og plasserte seg klin inntil med hele kroppen. Italienske menn altså! Det finnes garantert noen unntak, men hun som advarte meg mot dem, visste hva hun snakket om. Les mer om Italias kjipeste frisør i posten jeg skrev da jeg fortsatt var eitrende forbanna.

Drit i det Venezia

Håret ble bra, men hva hjelper det når frisøren er en dust?

#4 Guider uten sosiale antenner

Som reisejournalist er man ofte prisgitt lokale guider, og jeg har kommet frem til at guideyrket ser ut til å tiltrekke seg en helt spesiell mennesketype. De lever ofte ensomme liv, er fjernet fra røttene sine hjemme og er avhengige av å høre sin egen stemme, HØYT OG UAVBRUTT. De har enorme mengder kunnskap på hjertet, men vet ikke alltid hvordan de skal dosere seg for at denne kunnskapen skal appellere til oss som hører på. På Kreta, nærmere bestemt på øya Spinalonga, ble jeg stemplet som en blond idiot av guiden da hun forsto at jeg ikke visste hvem Dr. Armaur Hansen var. Hvor ignorant går det an å bli, liksom? Han var tross alt fra Norge, denne mannen som først studerte leprabasillen i mikroskop i 1873.

Australia_Joe

Joe var flink til å kjøre bil, noe han kanskje burde ha holdt seg til.

En annen guide som har bitt seg smertelig fast i minnet er australske Joe, som skulle ta oss med på tidenes campingtur i den australske Outbacken. Han var barsk, javisst. Men han dalte raskt i gunst da han insisterte på at vi burde sove ute i såkalte ‘swags’ (en australsk oppfinnelse som kombinerer sovepose og madrass), og sprayet insektsmiddel rundt sin egen swag men ikke rundt vår. Jeg er glad jeg ikke hørte på han den første natten, og sov inne i et møkkete telt istedetfor. Resten av gjengen våknet klokka fire om morningen med svarte maur kravlende inne i soveposen. Videre glemte han å sjekke at alle var med da vi skulle vandre gjennom nasjonalparken Kata Tjuta dagen etter. Det endte med at tre av oss ble hengende etter, og ga opp hele turen. Og sånn fortsatte det. Ikke en eneste gang i løpet av dagene med Joe spurte han oss hvordan vi hadde det, om vi hadde sovet godt (den første natten med maurinfestasjon og den andre i dundrende tordenstorm). Han brydde seg heller ikke om den ene i reisefølget som fikk et dypt kutt i leggen etter et stygt fall, og som trengte kompress og bandasjering. Nei, slike guider duger ikke, og vi var lykkelige da vi kunne si hadet til Joe etter tre dager som minnet om helvetesuka i militæret.

#5 Slangepanikk

Jeg er livredd for slanger, og innrømmer glatt at jeg tramper hardt i bakken når jeg skal hjem til hotellet etter middag hvis jeg er i et slangeland. Da jeg reiste til Australia i november, var jeg på nippet til å bli hysterisk. For maken til slangeland finnes vel ikke. Jeg syntes jeg så slanger overalt, men hverken på campingplassen ved Uluru (hvor jeg var helt sikker på at jeg skulle få en opp i soveposen) eller da jeg satt på stranda på Philip’s Island og speidet etter pingviner, så jeg slanger. Etterhvert begynte jeg å slappe av, og tenkte at alle skiltene som gjorde oss oppmerksomme på slangenes nærvær, sikkert var overdrevet.

Australia_slange

Slike skilt så jeg (altfor) mange av Down Under.

Mot slutten av oppholdet, skulle vi speide etter kenguruer på en åpen slette, og ettersom jeg ikke er noen dyrefotograf, så har jeg ikke langt nok objektiv for jobben. Så uten å merke det selv, beveget jeg meg stadig nærmere kenguruene for å få et godt bilde. Resten av reisefølget hadde gått videre for lengst, mens jeg tuslet rundt i gresset på egen hånd helt til jeg kom nærme nok. I sandaler. Først etter at bildet var tatt, så jeg opp, og da kjente jeg panikken feste seg. Ikke fordi jeg så en slange, men fordi jeg var mutters alene på en stor gresslette, hvor jeg var sikker på at jeg var iakttatt av minst tusen slanger. Så jeg småløp bort til guiden og resten av gjengen, og nøyaktig fem minutter senere stoppet dyreekspertguiden opp, og pekte på noe som lå kveilet opp to meter unna i gresset. -En brown snake, hvisket han. Grøss! Jeg fikk brekningsfornemmelser, og ble shaky. Mest av alt fordi jeg hadde glemt meg bort noen minutter tidligere, men også fordi denne slangen er en av Australias giftigste.

Australia_kenguruer

I dette gresset lå det en brown snake og lurte, mens jeg listet meg innpå kenguruene.

Herved erklærer jeg reiseåret 2015 for oppsummert, og gleder meg til oppturene og nedturene som venter i 2016. Den første reisen min går til Gran Canaria om en drøy uke, så da får dere henge med der.

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *