Trenger nordmenn en dannelsesreise?

Flaskekork_2
I byen Hue i Vietnam, bruker de en hjemmelagd treplanke med en skrue på for å åpne flasker.
I ferien bør Ola og Kari pakke snippsekken og komme seg så langt utenfor landegrensene som mulig.

Den 8. juli ble Tegnehanne (Hanne Sigbjørnsen) intervjuet i Dagsavisen. Der snakker hun om sitt nyeste tegneseriealbum “Tegnehanne tenker koffert” som har ferie og reiser som tematikk. Gjett om vi gleder oss til å lese!

Under intervjuet dukker Tegnehannes tanker rundt backpacking opp.

Hun blir spurt:

-Har backpacking blitt den nye dannelsesreisen for unge mennesker i vesten?

Og svarer:

– Ja, det tror jeg. For min generasjon har det liksom blitt en del av det å leve. Det står på lista over ting man må gjøre før man blir voksen. Man skal gifte seg og få barn, men først skal man dra på backpackertur ett år og finne seg selv. Har man ikke gjort det, så har man gått glipp av noe. Du må liksom ha vært i Asia for å ha levd, sier Sigbjørnsen.


Ned fra berget, Ola!

Som sagt, vi gleder oss stort til å lese rutene til Sigbjørnsen der denne ungdomskulturen ses på med hennes sedvanlige skråblikk. Men samtidig så er det ikke til å stikke under en stol at nordmenn trenger å komme seg ut i verden. Ikke nødvendigvis for å dyrke og finne seg selv, slik klisjeen tilsier. Men for å se hvor fordømt godt vi har det. Vi trenger å sette ting i perspektiv, og skjønne at det går an å være lykkelig selv uten å pusse opp badet annethvert år. Eller å ha kjøkkenskapene fulle av trendredskaper.

Ta en flaskekork, for eksempel. En helt vanlig flaskekork, som vi kaster i resirkuleringsboksen for metall. På det karibiske øyparadiset Guadeloupe, kjører de en skrue gjennom de brukte korkene, fester dem i en avlagt metallskinne, og vips, så har de mekket seg et høyeffektivt redkap for å fjerne fiskeskjell fra de fargerike fiskene de drar opp av havet. Designfaktoren er ikke-eksisterende, men hva gjør det?

Flaskekork
Trenger du en fiskeskrape til femhundre kroner? Nei.

Vi lever i et overskuddssamfunn der alt vi kjøper reflekterer hvem vi er, eller ønsker å være. Husene vi bor i, vinen vi drikker, bøkene i bokhylla og knivene i kjøkkenskuffene våre sender signaler, og vi er inderlig klar over det. Nettopp derfor er det nyttig for oss å reise ut i verden. For å frigjøre oss for alle signaleffektene som vi har blitt slaver av. Vi har godt av å bare være. Alene på en strand. Uten referanser til hvem vi er i det daglige. Vi har godt av å bli møtt av andre som ikke ‘leser’ oss på bakgrunn av klærne våre, humoren vår og stillingen vår.

Det er godt for sjelen, for selvfølelsen og ikke minst for vårt eget menneskesyn. En slik dannelsesreise gjør oss ydmyke. Og det har vi godt av. Om så bare for å huske hvor små vi er i det store bildet. Og ikke minst for å smake på at også vi kan være sårbare når vi beveger oss til de delene av verden der rettighetene våre ikke er en selvfølge. Da nytter det ikke å slå seg på brystet og si at du er norsk. Og den følelsen bør alle kunne si med hånden på hjertet at de skjønner omfanget av. Først da evner vi å ha ekte medfølelse.

Vibeke Montero

Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]

Mer fra Vibeke Montero

Reis med stil

Svarte klær, lave sko og lokal valuta er tre av mine gyldne...
Les Mer