Tre små ord gjør at jeg må analysere sommeren: JEG KJEDER MEG!
Sommerferien er overstått, og jeg lurer på om den ble så bra som den kunne ha blitt? Er det bare meg og mine barn, eller er barn utstyrt med to modus: Nå kjeder jeg meg, og nå har jeg det altfor gøy til å høre på deg.
Ordene har kommet i de minst forventede situasjoner, som på en strand der alt ligger til rette for barnlig lykke, eller i en storby der mulighetene er uendelige. Eller når vi har stått i kø til en berg -og dalbane i Legoland (som om det er jeg som har så innmari lyst til å tvinge innvollene opp i halsen).
Sommeren 2015 har vært litt sånn:
HJEMME: -Mamma, jeg kjeder meg, det er ingenting å gjøre her hjemme, skal vi ikke reise bort snart?
BORTE: -Mamma, jeg kjeder meg, det er ingenting å gjøre her! Når skal vi hjem?
Bak roret på verdens største cruiseskip The Allure of the Seas, kjedet han seg IKKE.
-Det er greit å kjede seg,
er som regel svaret mitt. Men det som ikke er greit er oppførselen som følger i kjølevannet av barn som kjeder seg: Som oftest intens søskenkrangling. Smådytting og småerting bare for å ha noe å gjøre, ispedd klaging og gnåling om hvor utrolig kjedelig de har det akkurat nå.
‘Det er greit å kjede seg’, repeterer jeg, selvom jeg skal innrømme at jeg takler det dårlig innvendig. Noen ganger forteller jeg dem hvor heldige de er, som får dra på ferie, som har en seng å sove i, et hjem å reise hjem til, mat på bordet, foreldre som elsker dem, ja, hele sulamitten. Og jo mer jeg gønner på, jo mindre kjeder barna seg. De har jo fått min fulle oppmerksomhet, og jeg blir ufrivillig den som underholder dem. Men nå har jeg knekt koden! Heretter skal jeg la dem kjede livet av seg uten å falle for triksene deres. Hører dere det Mattis og Siena? Neste ferie blir sannsynligvis veldig kjedelig…
