Skal du gå på bare en fest i livet ditt, bør den være i Valencia når de feirer Fallas.

Et skudd i solskinnet. To til. Flere hundretusen mennesker dirrer av forventning og fryd. På de fornemme balkongene over plassen klinker de bemidlede i glassene sine. Alle venter spent på la mascletà, symfonien av krutt, røyk og jordskjelv, som er en av de 100 måter man viser at det er fest på i Valencia. At det er fallas.

Så kommer tiraden av smell som mange hundretusener av valencianere har kommet for å høre her på Plaza del ayuntamiento (rådhusplassen). Duften av krutt river feststemt i nesa. Smellene kjennes ut som eksplosjoner i kroppen og tromhinnene rister.

Macletà er en pyroteknisk konsert hvor pyroteknikeren fyrer opp sprengstoff i en nøye fastlagt rytme. Og med å avholde konserten hver dag i et par marsuker, forklarer valencianerne verden at de er verdens pyrotekniske sentrum.

Maria Pérez smiler så det ser ut som hun revner:

– Vi valencianere liker lyd, jo mer lyd, dess bedre. Jeg vet ikke hvorfor. Det er bare vakkert, sier Pérez.

Fiesta i flammer

De fleste spanske byer har sin fiesta, og las Fallas er Valencias fest. Fallas er kanskje ved siden av Feria de abril i Sevilla og San Fermín i Pamplona, de mest berømte av de spanske festene. Fallas feires i ukene før Sant Joseps dag den 19. mars hvert år. Det lages store figurer, ninots eller fallas, som kommenterer på en satirisk måte ulike samfunnsforhold. Disse brennes den 19. mars. Dette kalles cremà. I fallas-uken er despertà (vekking) med krutt klokken åtte, mascletà (kruttkonsert), blomsterofring til byens skytshelgen, fyrverkeri og konserter. Den siste dagen er det også en vanvittig parade med fyrverkerivogner, artister, falleras og flere hundre musikere. Til sammen blir det som karneval i Rio og et kinesisk sirkus i samme forestilling. Mange har fri under fallas og man samles for å spise, drikke og oppleve all støyen frem til den lyse morgen.

Pen, penere
– Guapa!
– Hola, guapissima!

Alle vil se de 100 000 kvinnene, las falleras, i det de flanerer som dronninger gjennom gatene frem til Plaza de la Virgen hvor de skal kle byens skytshelge, la virgen de los desamparados i friske blomster. Det er disse kvinnene som bærer festens sjel. Til det store oppdraget, la ofrenda de flores (blomsterofringen) er de kledd opp som om de er på vei til både fest og kirke: i Valencia-drakt. Håret er flettet og rullet sammen, og supplert med løshår. Frisyren holdes stramt på plass med gullbelagte hårkammer siselert for hånd (de rike), eller i messing (de som ikke har fullt så god råd). Selve kjolene er snørt sammen i livet og ut fra de smale midjene spruter skjørt og underskjørter. De aller vakreste av kjolene er sydd av silke som har fått gulltråder i veven. De kan koste flere hundre tusen kroner. På beina har de sko i samme materialer som kjolen. Over skuldrene er det broderte sjal. Og smykkene? Alle vet at smykker har en nedre pris, men oppad finnes det ingen grenser. Man skal stråle!

Flere av falleraene skjelver på leppene. Øynene er blanke og noen gråter. Sterke følelser er en del av Valencias fest. Når man etter mange måneders strev og flere timer med påkledning får applaus, ja, da er det bare å finne frem de broderte lommetørkler og smile gjennom tårene.

– Søøøta! ropes det fra fortauene.

Dronningen

Fallas er organisert bydelsvis og i egne samfunn. Felles for alle er at hvert fallas-samfunn har sin ninot, sitt orkester og sine falleras ledet av en dronning, la fallera mayor, dronning. Dronningen leder festens seremonier, blant annet gir hun beskjed til pyroteknikeren om å smelle av fyrverkeriene, hun åpner paradegater og hun gir brannmestrene signal om å tenne på figurene på Sant Joseps dag.

Dronningen velges ut etter hvor snill og pen hun er – ingen vil ha en rynkete surpomp til å fronte sin falla. Med seg dronningen et hoff av småfalleraer som hjelper til.

Tidligere pekte lederen i Junta Central Fallera – fallasjuntaen – ut dronningen. Da ble helst piker fra innflytelsesrike familier valgt. I dag blir både dronningen og hoffet av barne-falleraer valgt etter demokratiske prinsipper. Men dronningene bør ha plettfri vandel og være ukontroversiell. Som regel forteller de at de er opptatt av miljø og av familiene sine.

Festen opp i brann

Rundt midnatt på Sant Joseps dag står vel en million mennesker på rådhusplassen. De venter på vinneren skal svi av sin ninot, og ja, da den koster gjerne et par hundre tusen euro å lage. Og rundt om i byen er 700 andre ninots omringet av festklare brannfolk.

– Brenn, brenn, brenn! roper folk.

Så litt over midnatt ser ninoten sitt endelikt. Delene ramler sørgelig ned og åpenbarer skjelettet av planker. Så fyker den til himmels i en sort sky.

– Vi er glad i fester, sier Maria José, en jente i tjueåra fra Valencia. – Og vi jobber kun når det er pause i festene, hehe.

Og i det dukkene forsvinner til himmels, så setter valencianerne i gang med neste års fest. Den skal naturligvis bli mer spektakulær. Claro!

Tekst: Inga Ragnhild Holst