I hjertet av Córdoba

Hotell Eurostars Conquistador får seks på terningen for topp beliggenhet. Derimot har kjøkkentjenesten litt å lære om logistikk. 

For en erklært iberofil hadde Córdoba lenge vært et noe pinlig hull på min «har-vært-der-har-sett-det»-liste over kjente, spanske byer jeg har besøkt. Det hullet er nå heldigvis tettet – med et av de kanskje vakreste og mest imponerende bygg som finnes på europeisk jord, La Mesquita.

Så sent som i 2017 toppet Mesquita-katedralen Tripadvisors liste over severdigheter i Europa som er et «must» å få med seg. Ingen forkleinelse av oppfordringen til å se Roma – eller Napoli – og dø, men jeg vil anbefale alle å få med seg Córdoba før reiselysten svinner og beina ikke lenger bærer.

Følelse av luksus

Hvorfor denne posten innledes med navnet på et hotell når den raskt hopper over til en imponerende katedral som er bygget inn i en moské fra 700-tallet? Svaret er at nettopp valget av hotell ble et pustehull i en bydel som var en trykkoker av turister. Det var var bare sneglefart – og flaks – gjorde at ingen av dem havnet på bilpanseret vårt.

Etter at vi med hjertet i halsen hadde manøvrert leiebilen gjennom de trange middelaldergatene som førte til oppgitt adresse, kom en vennlig mann ut fra resepsjonen og kjørte bilen ned i hotellets kjellergarasje. Fra da av kunne vi senke skuldrene og sjekke inn på hotellet som sikkert bare het Conquistador før det ble en del av en internasjonal kjede.

Da ble det til gjengjeld pusset opp til fire-stjerners standard. Disse stjernene blinker brukbart i et romslig dobbeltrom med komfortabel kingsize og et bad som byr på alle de småflaske-remedier som koster så lite, men gir litt følelse av luksus.

Frokostkaos

Den gode følelsen av profesjonell omtenksomhet fikk dessverre noen riper i lakken da vi neste morgen kom ned i frokostsalen. Der erfarte vi at betjeningen på det hotellet som ligger tett ved et av Spanias heftigste turistmål, har en del å lære om logistikk.

Det var ennå en time igjen til bufféten skulle stenge, og manglene var både essensielle og en smule irriterende. Ikke fantes det rene glass til appelsinjuicen, og det var tomt for både egg og rundstykker. Men i motsetning til for eksempel på Cuba hvor slike etterlysninger gjerne blir møtt med et skuldetrekkende og likegyldig «no hay» (finnes ikke), ble vi forsikret om at alt skulle hentes fra kjøkkenet.

Det ble bare litt ventetid.

Den ble for eksempel benyttet til en hyggelig passiar med en medgjest fra Montana, USA. I likhet med oss var han overstrømmende begeistret for det lille han til da hadde rukket å se av byen. Vi ble enige om at det vi hadde i vente av kulturopplevelser etter frokosten, oppveide ventingen på juiceglass og morgenferske rundstykker.

Det gjelder å se positivt på livet, i hvert fall når man er så heldig å befinne seg i Europas største middelalderby.  For rundt tusen år siden var den til og med en av verdens største byer. Da var Córdoba hovedstad i kalifatet som kontrollerte store deler av den iberiske halvøya. Byen hadde da rundt 1.3 millioner innbyggere, fire ganger så mange som i dag.

Det ekte Andalucia

«To-do»-listen i en by som Córdoba er i og for seg lang. Likevel valgte vi den første ettermiddagen å starte med det som fristet mest: et besøk på en av de mange patio-kafeene i det jødiske kvarteret. De lukkede gårdsrommene er en arv fra maurisk byggeskikk, og åpenbarer seg som små oaser innenfor portrom i de trange gatene.

En vegg full av blåmalte terrakottapotter beplantet med røde pelargonia, sugde oss inn på Taverna Agora Mesquita. Der var hvitvinen i glasset kjølig og ettermiddagssola akkurat passe varm. Lydspor av en kjent flamecoartist over høytaleranlegget forsterket vissheten om å være i den mer ekte delen av Andalucia, ikke på et «14-på-dusinet»-turiststed langs Solkysten.

Mektig skjønnhet

Den aller viktigste grunnen til å besøke Córdoba er La Mesquita. Etter en frokost som tok lengre tid en den burde, var det allerede kø på Patio de los Naranjas, borggården som er beplantet med 98 appelsintrær. I fonténene som har ligget har siden praktmoskéen stod ferdig i 971, vasket muslimene føttene før de gikk inn for å be.

Av grunner som vi snart skal bli vitne til, regnes La Mesquita som Spanias største kulturelle underverk. Som millioner av besøkende før oss, lar vi oss blende av den skogen av søyler som bærer de arabiske hestekobuene i rødt og hvitt.

Måpende stanser vi opp med denne «du-tror-det-ikke-før-du-har-sett-det»-følelsen som overveldene, eldgammel byggekunst fremkaller. Søylene er av onyx, marmor og granitt og det er mer enn 850 av dem.

Da de kristne i 1236 gjenerobret Córdoba, ble La Mesquita stort sett stående uendret. Den ble ganske enkelt vigslet til en kristen kirke. På 1300-tallet ble det bygget en kristen katedral midt i den gigantiske moskéen.

I en tid med sterkt økende motsetninger mellom islam og kristendom, er La Mesquita også et symbol på fellesskap. Bygget er både en av de største helligdommene i den islamske verden, og en katedral hvor troende kristne gjør korsets tegn og tenner lys for sine kjære.

De av oss som ikke har et personlig forhold til gudstro, lar oss imponere av hvilket mektig skjønnhet mennesker var i stand til å skape for mer enn 1100 år siden. Patiobaren på hotel Conquistador, rett over gaten, er noen hundreår yngre.

Til gjengjeld er det både stillhet og atmosfære til å nyte en formiddagsøl. De andre gjestene på hotellet er jo en del av den uendelige turiststrømmen utenfor.