Å reise med sykt barn
Å reise med et barn som har vært alvorlig sykt er et stort ansvar for foreldrene. Vaksiner, malaria, sykdom på reisen. ALLE bekymringer blir forstørret.
Å reise med et barn som har vært alvorlig sykt er et stort ansvar for foreldrene. Vaksiner, malaria, sykdom på reisen. ALLE bekymringer blir forstørret.
Vi har tidligere skrevet om hva du trenger i medisinkassa, og hvordan det er å reise med et barn som nekter å høre på. Men de utfordringene er småtteri i forhold til hvordan Felicia Arlar hadde det da hun reiste til Vietnam med hele familien. Hvorfor? Fordi den yngste datteren Isabella ble rammet av leukemi da hun var to år gammel.
Da hadde Felicia og mannen Arvid allerede bestilt sin bryllupsreise til Vietnam, og måtte selvsagt hasteavbestille den. De neste 2,5 årene tilbragte de inn og ut av sykehus med en modig, liten datter som kjempet for livet. Cellegiftbehandlingen var tøff for en liten kropp, og Isabella var så sliten at hun ikke klarte å gå eller sitte så mye. Ville helst bare ligge, og da sovnet hun ofte. Hun hadde mye vondt i magen, og det var vanskelig å få i henne mat. En periode var tortillachips det eneste hun ville ha. I tillegg gjorde behandlingen skjelettet hennes svakt, så hun brakk benet flere ganger. Det var en tung tid for familien, med en vond uro hengende over seg. Men hva med drømmen om Vietnam? Her er Felicias historie om reisedrømmen som ble hele familiens gulrot under sykdomsperioden.
«Skal, skal ikke, er det lurt, hva om noe skjer – kan vi leve med det? Det var nok mitt største
spørsmål. Hvordan skal jeg klare å leve med det om noe alvorlig skjer bare fordi vi pusher på
får å reise så langt? Hvor mye skal vi beskytte oss mot verden og hvor normalt skal vi
begynne å leve igjen? Er vi klar for dette, eller er det for tidlig? Når skal vi legge sykdommen
bak oss? Er vi virkelig ferdig å være syk? Hva med tilbakefall, bivirkninger, immunforsvar,
magekatarr, kuttskader, brennmaneter og andre skadedyr. Malaria?? Jeg var full av tvil».
Etter sommeren 2014 ble Isabella erklært kreftfri. Den tøffe behandlingen ga resultat, og familien på fire ble enige om å gjennomføre bryllupsreisen til Vietnam i februar 2015.
«Allerede 6-8 mnd. før reisen begynte vi å konsultere med legene. Var det forsvarlig å dra så tidlig etter friskmelding? De forsikret oss om at dette ville gå helt fint, og vi fikk tidlig klarsignal, men det var selvfølgelig litt tvil hos oss foreldre. Etter så mye opp og nedturer fryktet vi hele tiden det verste. På hver månedlige kontroll hadde vi noen nye spørsmål, og jeg tenkte mye på alle vaskinene vi trengte. Tankene og bekymringene var mange, men vi besluttet å ta drømmereisen. Vi er godt reisevante, har reist både mye og langt med barna tidligere. Tidsmessig var det også mest gunstig for oss å reise denne vinteren før vi fikk to skolebarn. Dessuten, gjennom hele kreftbehandlingen har denne turen vært vår gulrot. Når vi bare blir ferdig skal vi reise, sa vi til begge jentene, og de gledet seg veldig. Vi utvidet reiseplanene våre fra 3 til 6 uker.»
«Første steg var å få gjennomført det vanlige barnevaksinasjonsprogrammet som var mer
eller mindre nullstilt etter all cellegiften. Det er mange vaksiner i en liten kropp, og det er
satt opp anbefalinger på hvor tidlig disse vaksinene kan tas etter endt cellegiftbehandling.
Noen av vaksinene måtte vi fremskynde for å rekke alle dosene i tide før avreise. I
tillegg kom alle de vaksinene som man normalt tar når man reiser til Østen. Med alt vi har
vært igjennom disse årene var det ikke en eneste vaksine som ble utelukket for hele
familien. Det føltes som vi var innom helsestasjonen hver uke. Det var tøft, og selvom vi ble
forsikret om at det gikk greit å ta vaksinene så tett var vi selvfølgelig redde for
eventuelle bivirkninger. Vi leste masse om de ulike vaksinene og bivirkninger i felleskatalogen.»
«Helt til det siste før avreise kjente jeg nervøsiteten for at noen skulle gå galt. Da ble den siste
MMR vaksinen satt, flere måneder før det som normalt er anbefalt. Men det er en sterk liten
jente vi har så dette taklet hun fint. En siste kontroll hos legen vår hadde vi også dagen
før avreise. Vi fikk tommel opp og ønske om en god tur. Så begynte eventyret!»
«Da vi reiste var i grunn skuldrene senket og kofferten pakken med en blanding av ferieklær
og det mest vanlige av medisin, kremer og salver man pleier å ha med på ferie.
Vi hadde med paracet – både flytende og tabletter, antibiotika, parafin, malariatabletter
(som vi ikke ønsket å bruke pga alle bivirkningene, men hadde med likevel) klorheksidin,
ventolin mikstur og spray, burngel, GEM pulver, nycopro, Emla krem, zyrtek, krotisonsalver,
øyedråper, antibac, plaster: vanlig, Barbie, gnagsår og vannfast bare for å nevne noe.
Alle viktige attester ang. sykdommen hadde vi både på norsk og engelsk i to kopier, i tillegg
var de scannet inn på ipad og sendt til mailboksen.»
«Vi følte oss godt forberedt på å ta det som måtte komme. Og jeg kan si det med én gang – ingenting kom. Eller jo, rundt 14 dager inn i ferien fikk hun feber og kastet opp. Litt vondt i magen. Vi vurderte situasjonen, og etter å ha tatt temperaturen på henne for andre gang var vi ikke i tvil. Vi tok oss ikke bryderiet med å kontakte lege. Vi satte henne på en 5 dagers antibiotikakur slik vi hadde avtalt med legen vår hjemme at vi skulle gjøre om nettopp en slik situasjon skulle oppstå. Etter å ha medisinert henne i to og et halvt år følte vi oss rimelig trygge. Hun kom seg raskt på bena igjen, og vi pustet lettet ut.»
Vietnam ble symbolet på Isabellas seier over kreften. Familien nøt drømmereisen, og er beviset på at det nytter å ikke gi opp drømmen!