Kan du, jente, gå med fletter?

Vil du ha fletter?

Det er en vanlig dag på stranden i det afrikanske øyparadiset Kapp Verde. Flere kvinner tilbyr å lage fletter i håret på turistene som har reist halve jorda rundt på jakt er varmegrader og spennende opplevelser. Småjentene tigger og ber foreldrene om lov, også de vil gjerne ha fletter med perler. Det er så fint.

Men flere personer med afrikanske røtter mener at flettene tilhører dem. Journalist Andrea Arterberry skriver innsiktsfullt om dette i den amerikanske avisen New York Times:

«Å lage cornrows innebar å varme opp en kam på ovnen og dra den gjennom håret, fra rot til tupp, for å slette det. Denne timelange prosessen kulminerte i at skalpen og ørene ble brent. Dette gjorde enten moren eller bestemoren min på lørdager, mens vi lyttet til gospelmusikk. Håret mitt skulle være fint til vi skulle i kirken på søndag.»

Du kan ikke ta flettene våre

Mens mor og bestemor flettet, fortalte de historier om hvordan deres mødre igjen flettet håret for å beskytte det, mens de plukket bomull. Arterberry skriver at hun elsket flettene, både fordi de var praktiske og fine, men hun hatet at hvite kalte flettene hennes rare eller «getto». «Jeg jeg er fortsatt såret og jeg husker at jeg lurte på hvorfor min hårfrisyre kunne framkalle disse fornærmelsene». Hun avslutter saken med å sitere sin kollega i New York Times, kulturjournalist Michaela Angela Davis. Sistnevnte sier at hun kan forstå at hvite folk også vil flette håret. «Men du kan ikke bare ta flettene uten å måtte forholde deg til oss».

Utveksling av uttrykk

Å låne elementer fra en annen kultur, kalles kulturell appropriasjon og kan forbindes med at en dominerende kultur tar opp i seg uttrykk fra en undertrykt kultur. Dette i motsetning til når to likeverdige kulturer utveksler uttrykk. Debatten tok av i Norge da Amina H. Bile skrev et innlegg i Aftenposten, Kjære hvite jente. Du er ikke indianer.

Selv har jeg, som jentene på stranden på Kapp Verde, tråkket i den kulturelle salaten. Jeg har alltid vært begeistret for Aun San Suu Kyi og da jeg var i Burma og trengte et skjørt som var lengre enn til knærne for å gå inn i pagodene, kjøpte jeg en sarong. Den var nydelig.

Bindi i pannen

I Kerala, India, forelsket jeg meg i regionens vakre tekstiler og det bar inn i saributikkene. I én butikk kastet jentene seg over meg og kledde meg opp i en hvit og rosa sari med gullbroderi. De ordnet håret mitt som de syntes var blitt  shabby i heten, og festet en bindi i pannen. Menn på gaten ropte: «Nice sari, madam». Jeg følte meg skikkelig fin.

Huset mitt er full av vakre gjenstander jeg har kjøpt på mange reiser rundt om i verden: Tunisisk teppe, et veggteppe fra Guatemala, utskårede kjøkkenredskap fra Sør-Afrika. Ikke minst har jeg rammet inn  et nydelig broderi, som eritreere bruker til å beskytte møblene sine. Det har fått hedersplassen i stua.

Kanskje jeg ikke har vært lydhør nok, men jeg kan ikke erindre å ha hørt noen uttale at de ikke vil at jeg, som hvit fra et kontinent som med våpen underla seg kolonier over hele verden, ikke bør bruke bruke deres plagg og gjenstander.

Tribal til besvær

Men en kollega med søramerikanske røtter er kritisk. Ikke til at turister kjøper kunst på sine reiser. Hun er, etter selv å ha kjent på kroppen hvordan det er å være minoritet og få kategorisert klærne sine som getto, kritisk til at noen tjener penger på å stjele uttrykk, slik som da den franske designeren Isabel Marant ble kritisert for å ha plagiert designet til broderiene på sine bluser fra Santa Maria Tlahuitoltepec i Mexico. Marant kalte blusene med det nesten identiske broderiet «tribal», dette ifølge den britiske avisen Guardian.co.uk.  Min kollega mener at det er beklagelig at den som har lånt et uttrykk blir sett på som kreativ, mens den som opprinnelig laget det, blir sett ned på. Hun har rett.

Dans, fletter og klær

Men kan vi noensinne eie et kunstnerisk uttrykk? Kultur er sjelden statisk. Og de samme uttrykkene kan oppstå forskjellige steder i verden. Søker du på ordet braids i Google finner du raskt ut at arkeologene fant en kvinnefigur med noe som kan ligne på cornrows på hodet i  Østerrike. Figuren har fått navnet Venus av Willendorf og kan være mellom 25 000 og 30 000 år gammel.

Og hva skjer hvis vi  setter grenser for hva hvem som kan bruke hva basert på hvor du tilfeldigvis er født? Da ville aldri designer Yves Saint Laurent (1936-2008) laget sin russiske ballett- og operakolleksjon, som har vært vist på verdens mest prestisjefulle museer.

Og kan Shakira, hvis far er født i USA av libanesiske foreldre, danse cumbia, og profitere på det? Cumbia er en dans med ofte korte trinn, som oppstod blant afrikanske slaver i Colombia.  Trinnene var små fordi slavene ikke kunne bevege seg i fotlenkene.  Dansen er populær også i Chile og Argentina med sine mange italienske etterkommere. I videoen nedenfor danses det colombiansk cumbia i Ecuador.

Endeholdeplassen kan bli at vi stiller absurde biologiske spørsmål. Kan du være asiatisk med mørk hud og bruke fletter? Burde Beyonce latt være å bruke Bollywood-effekter slik hun nylig gjorde i en opptreden. Etnisitet handler ofte om tilhørighet, noe som den samiske musikeren Jon Henrik Fjellgren er et bevis på.

Han er født i Colombia og adoptert av en samisk familie i Sverige. Han føler seg selvsagt samisk, noe mange samer synes er ekstra flott. Slik vil mange føle seg i den globaliserte verden. At ikke bare kulturen flyter, men at heller ikke etnisitet er statisk.

Tilfør kunnskap

Tilbake på stranden i Kapp Verde flettes lyse fjoner. Småjentene er nok lite bevisste på frisyrens smertefulle historie der de nyter perler og rekker av fletter. Skal vi lære dem at flettenes rolle i Afrika? Ja. Men kanskje ikke fortelle dem at fletter ikke er for sånne som dem fordi det er lite pigment i huden deres.  Slik tenkning kan gi gi oss en uheldig backlash. Skal vi for eksempel nekte Hadia Tajik å gå med bunad fordi hun ikke har en bestemor fra Klepp?

Selv tror jeg at vi blir fattigere som mennesker om vi setter opp murer og ikke kan engasjere oss i hverandres musikk og mønstre, gitt at man ikke kler seg med en parodi av en samisk lue eller fjærpryd.  Ikke minst skaper kulturutvekslingen både næring og læring. Å så bitterhet  gir ingen avling. Og jeg kan forsikre dere om at den eneste grunnen til at jeg har så mange effekter fra andre verdensdeler, skyldes at jeg synes de er fabelaktige. Jeg vet jeg ikke er alene om å tenke slik.

Hva synes dere? Skriv i kommentarfeltet nedenfor.