Stromboli, Ingrid Bergmans og Guds land

Ingrid Bergman i Stromboli
Ingrid Bergman under filmingen av "Stromboli, land of Dio" 1949

Dear Mr. Rossellini,
I saw your films Open City and Paisan, and enjoyed them very much. If you need a Swedish actress who speaks English very well, who has not forgotten her German, who is not very understandable in French, and who in Italian knows only “ti amo,” I am ready to come and make a film with you.

Slik begynte brevet som den vakre, svenske skuespilleren, da 33 år, sendte den italienske regissøren Roberto Rossellini i 1948. Ingrid var allerede en stjerne i Hollywood. Hun hadde en rekke filmer bak seg, deriblant Casablanca, Joan of Arc og Notorious (Alfred Hitchcock). Hun hadde vunnet en Oscar og vært nominert fire ganger, mens Rossellini, 43 år, var en av verdens mest kjente regissører. Han var samfunnsengasjert i hjemlandet Italia, og en av skaperne av den italienske neorealismen.

Ingrid var gift med tannlegen Petter Lindström, som hun hadde en ung datter med, og Rossellini var gift med Marcella De Marchis som han hadde to barn med. Samtidit hadde han en offentlig affære med den italienske skuespillerinnen Anna Magnani.

Ingrid Bergman og Roberto Rossellini på øya Stromboli, 1949

Ingrid Bergman og Roberto Rossellini på øya Stromboli, 1949

Rossellini bestemte seg for å bruke Bergman i sin neste film “Stromboli”, og skuespillerinnen flyttet til Italia i mars 1949 med 300 dollar i lomma. Planen var å reise fra Stromboli så snart innspillingen var ferdig. Men det profesjonelle forholdet mellom Bergman og Rossellini utviklet seg raskt til en lidenskapelig romanse. Rossellini forteller i boken ‘Le cinéma révélé’ at ryktene om romansen skjøt fart i det konservative og puritanske nord-amerikanske samfunnet så snart innspillingen hadde startet. Stromboli på den tiden lå isolert til i det tyrrenske hav, litt nord for Sicilia. Det var ingen telefoner, og eneste kommunikasjon med omverdenen skjedde med båt en gang i uken. Ryktene var svært ødeleggende for begge parter, og de var like ved å ikke ferdigstille filmen på grunn av dem.

Tempo (italiensk magasin): På Stromboli er det født både en film og en romanse

Tempo (italiensk magasin): På Stromboli er det født både en film og en romanse

Den 13. desember 1949 bekreftet Ingrid at hun var sju måneder gravid. Hun bar på Rossellinis sønn, Robertino, som skulle bli fremtidig kjæreste av Caroline av Monaco. Ingrid var fortsatt gift med Lindström, og Rossellini med Marcella. Skandalen var så stor at selv en senator fra Colorado fordømte Ingrid i det amerikanske Senatet. Stater og kirker, både lutherske og katolske, talte mot romansen. Skuespillerinnen mottok hundrevis av truende brev som ønsket henne den verste mulige sjebne. Begge tok følgelig ut skilsmisser med sine ektefeller, og paret giftet seg. Men de hadde begge fått Amerika mot seg, og Bergman opplevde en amerikansk boikott som varte i tre år. Hun ble også erklært persona non grata på grunn av hennes uetiske adferd.

Rossellini og Bergman lagde fem filmer sammen etter Stromboli. Alle ble økonomiske fiaskoer, og skadet begges omdømme i filmverdenen. I dag, drøye femti år senere, er flere av dem ansett som mesterverk. I 1957 skilte det omdiskuterte paret seg, mye på grunn av filmfiaskoene, og fordi han nektet henne å samarbeide med andre regissører. Samme året som de skilte seg begynte Ingrid å jobbe med regissør Jean Renoir med filmen ‘Elena et les Hommes’. Dermed var den forrykende forelskelsen som varte i åtte år, og rystet filmverdenen over. Resultatet ble tre barn: Robertino og tvillingene Isabella og Isotta.

Rossellinifamilien og deres 3 barn, Robertino, Isabella og Isotta

Rossellinifamilien og deres 3 barn, Robertino, Isabella og Isotta

Roberto Rossellini døde i Roma i 1977, og Ingrid Bergman døde den 29. august 1982 i London av brystkreft den samme dagen som hun fylte 67 år. Hun var født i Stockholm den 29. august 1915, og var en sterk kvinne som alltid var ærlig og direkte i sin væremåte.

Jeg angrer ikke noe. Jeg ville ikke ha levd livet mitt slik jeg gjorde hvis jeg hadde bekymret for hva folk trodde.” Slik var Ingrid Bergman, en av skuespillerne med stor personlighet i kinoens historie, og i dag husker vi henne fordi det er hundre år siden hun ble født.

Jeg synes ikke at noen har rett til å invadere livet ditt, men det gjør de. Jeg skulle ønske folk klarte å skille kvinnen fra skuespillerinnen.

Poster "Stromboli, Tierra de Dio"

Poster “Stromboli, Tierra de Dio”

Filmingen av Stromboli

Den opprinnelige hovedrolleinnhaveren til filmen Stromboli var Rossellinis ‘vulkanske’ elsker Anna Magnani. Men hun gjorde det slutt med han mens de var på ferie i Amalfi, ettersom hun mistenkte ham for å ha flere affærer. En dag lagde hun en spaghettigryte med olivenolje, tomater og parmesan til sin elsker, og smilende, uten et ord, helte hun innholdet i kasserollen over hodet hans.

Huset der Ingrid Bergman bodde under innspillingen på øya.

Huset der Ingrid Bergman bodde under innspillingen på øya.

Stromboli forteller historien om Karin, en litauisk, ulovlig innvandrer som sitter fengslet i en italiensk fangeleir etter andre verdenskrig. Der møter hun en soldat som vokter leiren, og bestemmer seg for å gifte seg med ham for å slippe fri. Soldaten er en ydmyk fisker fra en liten øy som heter Stromboli der den hissige vulkanen påvirker livene til sine innbyggere. Flukten fra fengselet viser seg å bli en flukt fra asken til ilden, for Karin klarer ikke å tilpasse seg det isolerte livet på øya. Innbyggerne er fiendtlige mot henne, ettersom hun ikke underkaster seg de moralske kodene i det primitive fiskesamfunnet. Katolsk tro og en truende vulkan blir et nytt fengsel for Karin.

Ironisk nok bærer filmens historie en viss likhet med det som skjedde med Ingrid i det virkelige livet. Den utenomekteskapelige skandalen mellom Bergman og Rossellini gjorde at filmen ble dårlig mottatt i Amerika. Hennes tidligere rollefigurer: den hellige Jeanne d’Arc (Joan of Arc) og nonnen fra The Bells of St. Mary’s hadde blitt svertet av hennes utroskap med Rossellini. Kritikerne slaktet filmen, og i New York Times ble filmen omtalt som et “svakt produkt, uartikulert, uinspirert og smertelig banalt.” Idag derimot, er Stromboli internasjonalt anerkjent som et mesterverk.

Noen anekdoter fra innspillingen:

– Rossellini filmet uten manus, i tråd med neorealistiske retningslinjer.
– De fleste av skuespillerne i filmen er ekte mennesker fra Stromboli. Igjen, et neorealistisk grep. Kvinnene var kledd i svart, og Rossellini leide inn to esler som Ingrid brukte for å bevege seg rundt på øya.
– På øya fantes ingen hoteller og ingen telefon, men massevis av bougainvillea og kaktus. Rossellini leide et lite, rosa hus, der han bodde med sin søster, sin sekretær og Bergman. Huset manglet bad, så dette ble improvisert ved å bringe et badekar, toalett og et bidet fra Sicilia. Vannet ble hentet fra sjøen, og helt ned fra taket.
– Under filmingen var det et ekstra kraftig vulkanutbrudd som Rossellini brukte i filmen.
– Den mannlige hovedpersonen, Mario Vitale, var opprinnelig en mekaniker som ble valgt ut til å spille ektemannen til Ingrid. Han forelsket seg i henne, og spurte regissøren: “Når kan jeg kysse henne?” Rossellini svarte: “Aldri, du blir betalt $ 75 per uke for å ikke kysse noen.”

 

Ankomst til Stromboli på nordsiden av øya

Ankomst til Stromboli på nordsiden av øya

Noen fakta fra øya

Stromboli måler bare 12,6 kvadratkilometer. Øya ligger nord for Sicilia, og er en del av de syv eoliske øyene. Stromboli har flere små landsbyer. Piscità, San Bartolo og San Vicenzo ligger i den nordlige delen av øya, og har mellom 500-600 innbyggere. Ginostra i sørvest har kun 30 innbyggere, men i sommermånedene øker befolkningen ti ganger.

Vibeke går på sitronslang utenfor et hus på Stromboli/Strombolicchio, en stein som stiger opp fra havet en kilometer utenfor Stromboli/En fisker fra Stromboli

Vibeke går på sitronslang utenfor et hus på Stromboli/Strombolicchio, en stein som stiger opp fra havet en kilometer utenfor Stromboli/En fisker fra Stromboli

Øyas innbyggere passer godt på den økologiske balansen som regjerer på vulkanøya. All utbygging er nøye kontrollert, og all restaurering må være i absolutt respekt for den unike arkitektoniske stilen på de eoliske øyer. Bruken av biler er forbudt, og kun motoriserte trehjulinger og mopeder er tillatt. Men ikke etter klokken 20.00 om kvelden. Det er også viktig å vite at det elektriske lyset, som så langt bare finnes i husene og hotellene i den største byen, ikke lyser opp gater og torg slik vi er vant til. Derfor er det viktig å ha med en lommelykt, noe du også trenger dersom du skal bestige toppen av vulkanen om kvelden for å se det spektakulære fyrverkeriet som nature byr på.

Typiske hvite hus på Stromboli

Typiske hvite hus på Stromboli

Det første som slår en etter ankomsten til Stromboli er at vulkanen har hyppige utbrudd hvert 20. minutt. Som en prolog til hvert utbrudd høres en kraftig buldring; en underjordisk rap som vil opp og ut. Innimellom rister bakken, før det blinker i brennende lava, og fjellet puster ut en sky av røyk.

Vulkanen på Stromboli

Vulkanen på Stromboli

Vulkanen som dominerer øya er 924 meter høy, og man kan delta på organiserte ettermiddagsturer for å oppleve utbrudd mot nattehimmelen. Turen tar mellom 4 – 6 timer, og man bør være i rimelig god form for å delta. Det er også mulig å ta en båttur på kveldstid for å beundre Strombolis lavaeksplosjoner på avstand.

 

Fran Fernandez

Oppdragsgivere: Jeg er spansk, og bor i Spania i Salamanca, som er en liten universitetsby. Jeg har tidligere bodd mange år i Barcelona, dit jeg flyttet for å ta et fotokurs. Slik startet jeg min karriere som frilansfotograf. Jeg har jobbet for mange norske publikasjoner som reportasjefotograf i samarbeid med ulike journalister, blant andre i VG, Aftenposten, Dagsavisen, NTB Tema, Dagbladet, Magasinet, Hjemmet og KK. Jeg har også hatt oppdrag i internasjonale byråer som Pearson og Dk.

Favorittsted: Lisboa. Fordi selvom det er Portugals hovedstad, så ligner det mer en småby. Å vandre gatelangs, slå av en prat med lokalbefolkningen, hoppe på nummer 28-trikken til Alfama, ta verdens beste kaffekopp på Confeitaria Nacional, gå seg vill i Barrio Alto på jakt etter en fest bak en hvilken som helst dør… i Lisboa går tiden sakte.

Beste reiseminne: El Camino de Santiago. Å gå fra den franske grensen til Santiago de Compostela i Spania i en måned der over 760 kilometer skal tilbakelegges virker ikke som en nytelsesreise før man begynner. Men El Camino er mer enn en reise. Det er å møte andre vandrende fra hele verden med Nord-Spanias varierte regioner og landskap som kulisse. Det er maten underveis, og gjestfriheten man møter. Og ikke minst, å isolere seg fra det moderne livets stress for å finne tid til å reflektere og til å finne seg selv. En pilegrimsferd er en annerledes måte å reise på.

Verste reiseminne: På en reise til Nepal måtte jeg bytte fly i Karachi (Pakistan), og ettersom tiden i transit var veldig lang hadde reisebyrået ordnet et hotell i Karachi by (til tross for at vi ikke hadde visum). Hotellet hadde fire stjerner, men de skitne rommene, måten de ansatte behandlet oss og den elendige maten kvalifiserte ikke engang til en ussel stjerne. Jeg mistet lysten på hele byen ettersom det var førti grader ute, intens luftfuktighet og skyer av malariamygg.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *