Jeg har fått en hånd opp i skrittet og blitt kløpet i baken over hele verden. Sånn takler jeg det.

Buenas días, min dronning. Preciosa! «Godordene» hagler når man spaserer ned en gate i Sør-Amerika. Som enslig, utenlandsk kvinne, har jeg fått et «kompliment» for hver tiende meter. Jeg later som ingenting og går videre. Andre ganger blir «komplimentene» akkompagnert av en hånd opp i skrittet – mitt – på åpen gate. Eller med feig rumpeklyping fra forbipasserende menn som ikke tør å se meg i ansiktet en gang, som på gata i for eksempel, Kairo. Mange kvinner føler seg derfor som fritt vilt når de reiser alene. Jeg har imidlertid utviklet en strategi for hvordan håndtere dette når det blir for mye rumpeklyping. Jeg har med meg en imaginær mann. Han er hjelpsom i de fleste situasjoner.

VIBEKE: Derfor vil jeg ikke reise alene i disse landene

Hvit løgn mot rumpeklyping

Når fyrene tar kontakt, sier jeg ganske enkelt «Nei, det kan jeg ikke, mannen min står der borte», mens jeg peker inn i en folkemengde eller på en kiosk. Av og til legger jeg til barn, gjerne fire, fem. Bare for å more meg litt i en ellers teit og unødvendig situasjon. Det har menn respekt for. For menn som driver denne «sporten» har mer respekt for min status som konen til en mann, enn for meg som et individ.

Opptre sjefete

Selv om enkelte kvinner opplever kjøret som skremmende, er det greit å vite at de fleste er harmløse, og at det er ingen grunn til å miste selvrespekten bare fordi en tufs ikke skjønner hvordan han skal deale med en kvinne med egen vilje og bankkonto. Min erfaring, etter mange år som kvinnelig journalist på reise, er å ikke vakle. I det sekundet jeg blir usikker eller svarer, blir de mer pågående. Med denne empirien, har jeg lært meg følgende trekk: Å vifte nei med pekefingeren og signalisere bestemt at dette er forbudt område. Det har en forbløffende effekt. Da stopper de. Jeg må altså vise at jeg er sjefen på gata.

Opptre uredd

En eldre, amerikansk studie fra 1981, Attracting Assault: Victims Nonverbal Cues, viser også at kriminelle nærmest «lukter» frykt. Forskerne Betty Grayson og Morris I. Stein laget videoer av mennesker som beveget seg i New Yorks farligste strøk (på den tiden var det langt høyere kriminalitetsrater enn det er i dag) og ba kriminelle plukke ut de mest attraktive ofrene. De analyserte så kroppsspråket og fant at de som var komfortable i kroppen sin og hadde bestemt gange, var mindre attraktive, enn de som ga uttrykk for frykt. Det finnes også nyere studier som antyder lignende resultat.

Når det er sagt, ligger ansvaret for ubehøvlet oppførsel hos dem som utviser det, ikke hos dem som blir utsatt for det. Men inntil disse karene selv har kommet seg ut av sin patriarkalske tåke om kanskje hundre år, så skal ikke jeg sitte hjemme og blomstre. Og det behøver heller ikke du.

Mitt kjære Colombia

Har du opplevd det samme? Eller har du andre strategier eller meninger? Skriv gjerne i kommentarfeltet eller tweet oss!