Har du lyst på en sitronsåpe fra Sorrento?
Cirka en gang i måneden reiser jeg hjemmefra for å jobbe et eller annet sted i verden, og det er vel og bra. Problemet dukker opp når behovet for å kjøpe med seg noe hjem blir en utfordring. Noen (mange) ganger står jeg på flyplassen, og endevender taxfreebutikkene på jakt etter noe til barna. Ideelt sett skulle jeg jo ha kjøpt noe organisk, kortreist og miljøvennlig på hvert eneste sted jeg besøker, men det er rett og slett ikke mulig. Jeg reiser jo for å jobbe, ikke shoppe.
Denne sitronsåpen fra Sorrento hadde jeg strengt tatt klart meg uten…
Dessuten er det grenser for hvor mange saronger med batikktrykk man trenger. Eller små, vevde pengepunger. Eller håndlagde sandaler. Eller uroer lagd av lokale skjell. Jeg tror jeg hadde risikert å miste venner hvis jeg hadde insistert på å bringe et lite stykke verden med meg hjem hver gang.
Øredobber lagd av flaskekorker virket som en genial presang å ta med hjem fra Zanzibar. De er fortsatt ubrukt.
Men før jeg klarte å opparbeide meg den innsikten (nå er det sjokolade til barna og parfyme til de voksne som gjelder), så har jeg klart å raske med meg en hel del merkelige minner.
Nei… denne stråveska med en dodo på fra Mauritius ble ingen stor hit på hjemmebane.
Det eneste jeg kan si at gjorde 100% suksess var sombreroen. Mattis fikk hentet frem sin indre mariachi, og jeg fikk hundrevis av hyggelige smil på min vei fra Cancun via Heathrow. Til og med tollerne trakk på smilebåndet.
Ok da, alt som kan spises er gode souvenirer! Som disse lubne vaniljestengene fra Zanzibar.
En superfornøyd mariachi som tok med seg hatten på skolen dagen etter.
