Har du lyst på en sitronsåpe fra Sorrento?
Cirka en gang i måneden reiser jeg hjemmefra for å jobbe et eller annet sted i verden, og det er vel og bra. Problemet dukker opp når behovet for å kjøpe med seg noe hjem blir en utfordring. Noen (mange) ganger står jeg på flyplassen, og endevender taxfreebutikkene på jakt etter noe til barna. Ideelt sett skulle jeg jo ha kjøpt noe organisk, kortreist og miljøvennlig på hvert eneste sted jeg besøker, men det er rett og slett ikke mulig. Jeg reiser jo for å jobbe, ikke shoppe.
Dessuten er det grenser for hvor mange saronger med batikktrykk man trenger. Eller små, vevde pengepunger. Eller håndlagde sandaler. Eller uroer lagd av lokale skjell. Jeg tror jeg hadde risikert å miste venner hvis jeg hadde insistert på å bringe et lite stykke verden med meg hjem hver gang.
Men før jeg klarte å opparbeide meg den innsikten (nå er det sjokolade til barna og parfyme til de voksne som gjelder), så har jeg klart å raske med meg en hel del merkelige minner.
Det eneste jeg kan si at gjorde 100% suksess var sombreroen. Mattis fikk hentet frem sin indre mariachi, og jeg fikk hundrevis av hyggelige smil på min vei fra Cancun via Heathrow. Til og med tollerne trakk på smilebåndet.
Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]
