Hvem har vel ikke ramla utpå en skikkelig ferieflørt?

Det er ingen hemmelighet at kjemien er lettere antennelig på ferie enn i hverdagstralten hjemme. Eksotiske destinasjoner med myk sand, lune kvelder og deilige coctails skriker nesten etter romantikk. Det skal ikke så mye til før du plutselig sitter der og er kjempeforelska. Kanskje i en annen turist, eller kanskje i en lokal helt.

Dette kan jeg litt om. For tjue år siden falt jeg nemlig pladask for han som jeg nå er gift med, og det hele begynte en tåkete morgen i India. Vi hadde begge stått opp latterlig tidlig for å se Taj Mahal i soloppgang. Det skal visst være spektakulært. Men tåken lå som en tovet ullvott rundt bygget, så derfor slo vi av en prat med hverandre. Han var 25 år og backpacket alene. Jeg var 21 år og reiste med en venninne som heller ville sove lenge den dagen.

Vi tilbragte de neste to ukene sammen, på nattbusser og motorsykler, under palmer og i slummen. Sånn blir man fort kjent, og da avreisen hans begynte å nærme seg, måtte vi ta et valg. Dette var før mobiltelefonens, epostens og sosiale mediers tidsalder, så vi måtte velge mellom å bli brevvenner eller satse. Vi satset. Jeg endret flybilletten min som etter planen skulle frakte meg videre til Nepal og Australia, til en enveisbillett til Gibraltar. Resten er historie, som det så fint heter.

Romantikk_paa_reise_01
Tjue år og to barn senere.

Mitt tips!

Hvis du merker at dette kan bli til noe mer, så er det risikosport å reise fra hverandre. I dag kan man selvsagt holde kontakten mer effektivt enn da jeg var tjue, men allikevel. Det er ingenting som koker bort i kålen like fort som et ferskt forhold som ikke får utvikle seg. Ta sjansen og velg å tilbringe mer tid med hverandre. Da finner du fort ut om dette er noe du vil satse på. Hvis du ikke gjør det, kan det hende du alltid blir gående å tenke på den rålekre dama/kjekkasen du møtte på stranda i Mallorca, og det er for dumt.