Nei til digital sutteklut på reise

Digital_Sutteklut_01
På hotell Phranakorn Nornlen i Bangkok er nettbrett overflødig.
Digital stimuli gjør kanskje reisen kortere for barn, men tenk på alt de går glipp av! Går det an å reise uten nettbrett og mobil?

Lang ventetid

Alle som reiser med barn vet hvilken velsignelse det kan være å la dem få bruke den digitale suttekluten når man har timesvis med kjøring/venting/køgåing foran seg. Jeg er den kjipe mora som alltid har sagt nei.

Nei til nettbrett på lange togreiser, nei til å låne mobilen min når vi står i innsjekkingskøen herfra til evigheten og nei til videotitting i baksetet selv når trafikken snirkler seg avgårde. Hvorfor? Fordi jeg vil at barna skal oppleve verden i alle sine fasetter, og ikke bare flykte inn i en virtuell virkelighet med en gang det begynner å bli småkjedelig.

Å flyte på Mekongelven gir en egen ro, også for små barn.
Å flyte på Mekongelven gir en egen ro, også for små barn.

Jeg er fullstendig klar over at jeg er streng. Og jeg har vært på nippet til å gi etter flere ganger. Men med unntak av en gang da vi ble sittende ekstremt forsinket på Suvarnabhumi-flyplassen i Bangkok og stemningen lignet død manns kiste, har jeg ikke latt barna – nå 10 og 12 år gamle – få bruke nettbrett på reise.

Hjemme gjelder helt andre regler. Der er jeg langtfra så kjip på digital stimuli, og lurer på om jeg kanskje til og med er litt kul som setter meg inn i deres snapchat, instakontoer og Fifa-strategier.

Rachid lærer barna å helle imaginær myntete i Merzouga.
Rachid lærer barna å helle imaginær myntete i Merzouga.

Mitt ansvar

Men som alle foreldre, så vil jeg det beste for barna mine, og det tror jeg altså består i å heve blikket og sanse destinasjonene våre på godt og vondt. Om det er vanskelig. Ja, noen ganger. Og det krever definitivt mer interaksjon fra mitt hold enn om de hadde fått fordypet seg i bærbar underholdning. Men jeg er overbevist om at jeg har rett. Dette er riktig for meg og mine barn. For med nesa, blikket og all oppmerksomhet viet til et nettbrett, hadde de ikke:

# Lagt merke til at den søte servitrisen på nattoget mellom Bangkok og Nong Khai plutselig hadde blitt til en mann med skjeggstubber ved frokostserveringen.

# Spilt baseball i gata i Viñales på Cuba med naboguttene.

# Lært seg å spise suppe med chop sticks i Hue i Vietnam.

# Fått jobbe som servitører på strandrestauranten på Cinnabar Resort på Sri Lanka.

# Lært seg å styre sin egen hest og kjerre i Irland. Les mer om den fantastiske kloppetiklopp-turen her.

# Spilt stein, saks og papir med munkene i Laos.

# lekt tea party med Rachid i sanddynene i Merzouga i Marokko.

# Truffet og blitt kjent med så mange mennesker rundt omkring i verden.

 

Eksemplene er mange, og selvom barna synes jeg er streng, så vet de ikke sitt eget beste. Det er det opp til meg å forvalte, enn så lenge.

Vibeke Montero

Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]

Mer fra Vibeke Montero

Bimbo, jeg?

Blir det sommerferie på arabiske breddegrader, mon tro? Etter den arabiske våren og...
Les Mer