Kvinnenes øy

Isla_Mujeres_01
Ja takk, den mexicanske øyperlen Isla Mujeres appellerer til meg!

Handler ikke alt i bunn og grunn om å la seg forføre? Både i møte med mennesker og steder? Ikke seduksjon på vanlig vis, så klart. Men å kjenne på den deilige følelsen det er å bli kjent med noen som treffer klangbunnen i deg. Å komme til et sted der du føler deg hjemme fra første sekund.

Isla Mujeres, tretten kilometer utenfor Cancun, er sånn. Jeg var der på jobb, i forbindelse med en lengre rundreise på Yucatanhalvøya. Førsteinntrykket var preget av svart himmel og regndråper på størrelse med golfballer. Men det karibiske solskinnet triumferte raskt, og jeg kjente det med en gang. At dette stedet har magi.

Isla_Mujeres_09

En kjapp fergetur bringer meg fra fastlands-Mexico til Kvinnenes øy.

Flytende lunsj

Isla Mujeres betyr Kvinnenes øy, og dette ville jeg finne ut av. Det er ikke akkurat flust av hyllester til kvinnen i den macholatinske kulturen. Men mer om det senere. For før du rekker noe som helst annet, sitter du der. Med en margarita i pokalstørrelse og en ceviche (rå fisk marinert i lime).

Isla_Mujeres_02

En margarita i pokalstørrelse. Hvorfor ikke?

Et hån til fredagstacoen

Hvert eneste måltid er en fest i Mexico. Ikke bare på grunn av de syrlige margaritaene, men også fordi det meksikanske kjøkkenet håner fredagstacoen med kruttsterk habanero-chili og smørmyk avocado. Ceviche (rå, marinert fisk), pollo pibil (bakt kylling marinert i bitter appelsin) og nystekte tortillas ble fort mine favoritter, og den eneste ulempen med å spise så godt (og sunt), er at man aldri kan spise mexicansk mat hjemme igjen uten å felle noen tårer.

Isla_Mujeres_10

Ceviche. En smaksfest på høyden med å ha et mariachiband som spiller opp til fest inne i munnen.

Playa del Norte

Misforstå meg rett. Isla (som lokalbefolkningen kaller øya) er ikke en uturistifisert perle. Langt derifra. Til det er avstanden til Cancún altfor kort. Massevis av feststemte amerikanere har gjort øya til sin favoritt, og særlig er det stranda lengst nord på øya, Playa del Norte, som er det store trekkplasteret. Du ser hvorfor på bildet nedenfor, ikke sant?

Isla_Mujeres_04

Deiligere enn Playa del Norte blir det bare ikke.

Men pakketurismen finnes ikke, og forholdene er fortsatt så små at du risikerer at det ikke finnes en hotellseng å oppdrive. Derimot finnes det ganske mange hostelsenger, ettersom dette også er en favoritt for backpackerne. Og sannelig får jeg ikke smaken av backpackerglanstiden mens jeg er der. Gudskjelov ikke i form av en loppebefengt seng, men i form av spontane beslutninger. Var det sånn det var å reise, ja! Å si ja til tilbud fra fremmede menn.

Klart jeg skal være med

Midt på Playa del Norte ligger det et lite skur på stranda. Det er Tarzans kiosk/bar/snorkelutleie/wifistasjon. Med marmitefarget hud som ligner garvet skinn, hilser Tarzan på meg fra bak disken. Han ligner definitivt ikke på gjennomsnittsmexicaneren. Jeg ser nok ikke ut som gjennomsnittsturisten heller, ettersom jeg hverken har bikini eller en flaske Sol i hånda. Derimot bærer jeg et tungt SLR-kamera og trenger vann i varmen. Vi slår av en prat. Jeg er nysgjerrig på hvem han er, denne flotte mannen av ubestemmelig alder, med langt, nøttebrunt indianerhår med fjærpryd.

Isla_Mujeres_07

Her er han i all sin indianderprakt. Selveste Tarzan.

Han er gammel surfer, så klart. Alle med sånne magemuskler driver med en eller annen lidenskapssport.

-Vil du være med på tur rundt øya? spør han meg.

-Klart det! sier jeg, før jeg rekker å tenke på Mexicos avskrekkende avisforsider som daglig viser avkappede hoder og massakerte kropper.

– Jeg skal bare hente vennene mine først, de har sikkert også veldig lyst til å være med, husker jeg på å si før det bærer avsted.

Isla_Mujeres_08

Blir du med på en kjøretur? spør Tarzan, og henter Landroveren som garantert er eldre enn meg.

Tarzans øy

Sånn blir vi kjent med hele Isla. Humpende i Noddy-fart mens Tarzan peker i øst og vest og forklarer om øyas historie og skjulte skatter. Med få ord forbanner han Garrafon Park, et delfinarium der turister kan svømme med delfinene. Han kjører innom en bensinstasjon, og kommer tilbake med en øl til oss hver. -Det er jo ikke bare bilen som skal ha drivstoff! konstanterer han.

Isla_Mujeres_12

Bensin og øl må man ha.

Etter ølen, som skummer over i hver eneste hump, viser han oss verdens vakreste papegøye. Tro meg. Den er så perfekt i fjærprakten at vi lurer på om den er ekte. Det er klart at en indianer har sine hemmelige kilder til fargerike fjær!

Isla_Mujeres_11

En ekte papegøye, javisst.

Mayaenes magi

Nå har vi rukket å bli så fascinerte av Tarzans kunnskap om øya at han kunne ha fått oss til å tro på hva som helst. Vi tror han når han forteller at han har en sønn med en norsk kvinne. Og vi tror på Ixchel, mayagudinnen som har sjenket navn til Kvinnenes øy. Landroveren skrangler seg til sørspissen av øya, og Tarzan introduserer oss ydmykt for statuen av gudinnen. -Her er hun, sier han, og selvom han ikke sier det, så utstråler han at trosretningen hans ligger mayasjelen nær.

Isla_Mujeres_03

Statuen av gudinnen Ixchel ligger lengst sør på øya.

Ixchel hadde en gang sitt fruktbarhetstempel her. Derfor var det forventet at mayakvinnene besøkte øya en gang i året for å sikre sin egen fruktbarhet. Dessverre gikk mye av tempelruinene til grunne under orkanen Gilbert i 1988.

Men både sjelen hennes og Islas magi er fortsatt tilstede for den som leter. Får du med deg Tarzan på tur, vet du at du finner den.

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *