Det finnes reisende som «samler» på land. Som elsker å besøke flest mulig land på kortest mulig tid. Sette rekorder. Denslags. De som reiser på denne måten, smykker seg gjerne med antall land de har besøkt – som om det er en idrettsprestasjon. Men hvor godt rekker man egentlig å bli kjent med stedene man besøker når man er konstant i transit?

Hvor mye rekker man egentlig å oppleve når man reiser i ekspressfart?

Jorda rundt på 80 dager

Å være en destinasjonssamler vil i mine ører alltid høres ut som om man aldri helt lander. Jeg har møtt mange amerikanere på mine reiser som lider av denne trangen til å «ticke» destinasjoner av lista. «I’ve done Bahamas and Mexico» kan de finne på å si. «Done», tenker jeg. Reisemål er ikke noe man gjør. Det er noe man sanser og opplever. Blir kjent med, og lar synke under huden. Helst over tid. Å pløye over en hel rekke land på kortest mulig tid er ikke min type reise i det hele tatt. Ikke er det særlig miljøvennlig heller… med mindre man reiser med tog selvsagt. Men det rekker man ikke hvis man skal jage gjennom alle jordas verdensdeler på under to døgn. 

Uganda
Veldig stolt innehaver av mitt gorilla tracking-sertifikat etter tre uker i Uganda. Det hadde jeg definitivt ikke rukket på et døgn.

Opplevelser tar tid

Jeg har sansen for å smake på maten, bli kjent med lokalbefolkningen, la kulturen synke inn – og gjerne oppleve ting som blir til minner for livet. Slike opplevelser rekker man ikke hvis man skal videre etter bare en natt, og hvis formålet med reisen er å stryke nok et land av lista. Nå som vi lider av kollektiv flyskam er det i hvertfall ikke legitimt å sveve fra land til land, som om verden var en buffet tilrettelagt for oss som har midler til å fråtse i den.

SriLankaBarn_07
På eventyr i Sri Lanka. Å reise er å smake, lukte og komme seg sakte under overflaten.

Slow travel

Så hvor vil jeg med dette? Jo, jeg vil at vi skal tenke oss godt om før vi legger ut på reiser hvis eneste mål er å si at «jeg har vært der». Kvalitet er bedre enn kvantitet. Selv har jeg sansen for reiser som varer litt lenger, gjerne tre-fire uker. Mitt innlegg i klimadebatten må bli dette: Kanskje er det bedre å droppe en tilfeldig helgetur til Berlin og en oval weekend i Tel Aviv, og heller spare opp feriedagene til et skikkelig dypdykk. Det er i hvert fall langt bedre for miljøet. Nå skal jeg selvsagt ikke være så bombastisk å si at man skal droppe alle helgeturer. Verden er altfor spennende til det! Og noen ganger reiser man for å lære, for å møte familie, bokstavelig talt utvide horisonten. Det må være lov. Det er jaget etter å kunne si at man har vært overalt jeg synes er unødvendig og oppskrytt.

Å pakke weekendbagen til en helgetur har aldri vært enklere og rimeligere enn nå. Men den hyppige reisingen vår tærer på miljøet. Som reisejournalist synder jeg mot dette, det skal jeg ærlig innrømme.

Egotripp?

For å være helt ærlig, så imponerer det ikke meg at noen har vært hverken her eller der – med mindre de kan fortelle meg noe mer utover at de har satt en fot i bakken og spist et måltid der. Det som derimot imponerer meg er folk som tar permisjon fra jobben og bruker egne midler for å gjøre en forskjell der det trengs, enten det er i regnskogen eller på Afrikas savanner. Disse vil jeg gjerne lese mer om i media! For skyt meg om jeg tar feil – men minner ikke hastverksreisingen som man i etterkant smykker seg med som medaljer mer om en egotripp enn noe annet?