Istanbul: Om kakerlakker og kleskoder

istanbul_moske_2
I den blå moskeen kan du lære om islam. Med skaut over hodet.

-Æsj, jeg hater dem, sier damen jeg snakker med i Istanbul. Hun snakker om de ekstremt muslimske damene som går med niquab. Hun kaller dem kakerlakker.

-Hvorfor? spør jeg.

-Se på dem da… helt svartkledde.

istanbul_08

Ikke alle er opptatt av å kle seg i tråd med muslimske tradisjoner i Istanbul.

Selv står hun foran en moské i hjertet av Istanbul, med rødt hår flommende nedover skuldrene, og drikker en halvliter øl på gatekafe med venninner. En helt utenkelig setting for de svartkledde hun nettopp har omtalt. De hun deler by med.

istanbul_07

Sånn ser “kakerlakkene” ut, ifølge damen som lever et religionsfritt liv i Istanbul.

Sånn er Istanbul. Øst møter vest, ikke bare i kraft av at byen ligger geografisk delt mellom Asia og Europa, men fordi samfunnet er todelt.  På en langt tydeligere måte enn hva vi er vant med i Norge. For oss som bare er på besøk, er det fascinerende og uforståelig på samme tid, og det er ikke rart internasjonal presse tyr til metaforen “moskéer & mojitos” når de skal oppsummere byens essens.

Når jeg besøker Istanbul, gjør jeg som turister flest – peiler meg inn på den blå moskéen. Den heter opprinnelig Sultan Ahmet-moskéen, oppkalt etter mannen som bestilte byggverket reist på 1600-tallet, og det er utvilsomt et av Tyrkias aller vakreste bygg.

istanbul_moske_3

Ikke helt komfortabel med “uniformen” som kreves for å besøke en av verdens vakreste moskeer.

Skarpladd terror

Jeg skal ikke late som jeg ikke er farget av den skarpladde religionen som har ført til terror både på hjemme -og bortebane de siste årene, og det er ikke til å komme unna at jeg bærer med meg en dose skepsis mot den ekstreme islamismen. Samtidig ønsker jeg å være en raus verdensborger som omfavner kulturen i landet jeg besøker. Men klarer jeg det? Jeg som er vokst opp i en drabantby der jentene var like tøffe som gutta. Jeg, som tar friheten og selvstendigheten min for gitt.

istanbul_moske

Strenge regler hvis du vil inn i den blå moské.

Utenfor moskéen står det et skilt som dikterer hva du kan og ikke kan ha på deg hvis du vil inn. Menn kommer ikke inn i shorts. Kvinner kommer ikke inn med mindre de dekker til knær, skuldre og hår. Det holder ikke å dekke seg til med en vanlig hatt, tights eller hettegenser. Du må dekke deg til med et sjal, type hijab. Jeg kjenner selvsagt at det ikke er meg, og jeg strever med å tvinge frem et “thank you” når jeg motvillig tar i mot sjalet som deles ut til alle som ikke kommer forberedt.

Hallo Allah!

Jeg burde kanskje være tolerant nok til å akseptere, men hele oppholdet i moskéen føles feil. For jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg må dekke til håret. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg skal svelge unna all kunnskap om likestilling, bare fordi jeg ønsker å besøke et religiøst bygg. Hallo Allah! Hører du meg? Hvorfor vil du at halve befolkningen skal dekke seg til? For å ikke friste den andre halvparten, sier du? Hvilken tiltro har du egentlig til skaperverket ditt?

Det enkleste hadde sikkert vært å avfeie, godta, føye seg. I kulturens navn. I det betente religiøse klimaets navn. Men jeg holder knapt ut i fem minutter før jeg vil ut. At moskéen er vakker, hjelper ikke. For følelsen jeg får av å se at tyrkiske kvinner skysses inn i en liten sideavdeling for å be er ikke ok. I sommer demonstrerte jeg for økt rettssikkerhet for kvinner i Norge. I Istanbul demonstrerer jeg diskret ved å la en flette stikke frem fra under sjalet.

istanbul_05

Istanbul på gateplan er noe ganske annet enn det den konservative religionen dikterer.

På vei ut av moskéen er det mulig at innbildningen tar overhånd. Det koster ingenting å gå inn, men på vei ut er det en liten kiosk der de ber om donasjon. Jeg hører “Donations for the Muslim nation!” Reisefølget mener at de sier “Donations, please, donations!”. Jeg er ikke overbevist, men må uansett trekke litt på smilebåndet av min egen skepsis. Sånn kan det gå når man får et skaut på hodet mot sin vilje.

istanbul_grandbazaar

Utenfor moskéen er det ok at jeg tar en øl på Galatabroa. Det er innafor å la håret falle fritt, og jeg kan bevege meg fritt rundt i Grand Bazaar uten å ofre en tanke om hva jeg har på meg eller hvem jeg snakker til.

 

 

 

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *