Min ferieluksus handler ikke om room service og 5-stjernersglans på hotellet. Jeg lengter etter solnedganger jeg ikke skal fotografere, mennesker jeg ikke skal intervjue og lunsjer som ikke skal dokumenteres.
Jeg savner å sole meg – uten kamera
Det er sjelden jeg er på reise uten å være slave av kameraet og notatblokken. For å være reisejournalist krever at man er på – hele tiden.
Kommer kelneren med en fargerik cocktail, må man passe på å fotografere avleveringen. På første forsøk er kanskje blitzen for sterk, og man må be vedkommende om å servere på nytt.
Slår man av en prat med noen ved bassenget, må man sørge for å få vedkommendes tillatelse til å sitere det de sa om at dette var et «supert snorklested», og man må også notere navnet og alderen deres. Også lover jeg å sende dem et bilde og artikkelen når den kommer på trykk. (Og jeg gjør det, hver eneste gang).
Jeg skal på ingen måte hevde at jeg har en vanskelig eller komplisert jobb, men den innebærer som sagt at jeg alltid er på jakt etter motiver og intervjuobjekter.
- Med solnedganger som dette, er det digg å la Nikon-kameraet ligge på rommet – selv om det trosser ALT jeg er.
En liten pause før eventyret!
I dag går ønskene mine i oppfyllelse! Jeg sjekket inn på Hilton Spa & Resort på Fiji tidligere i dag, etter å ha fløyet via New Zealand fra Rarotonga. I morgen skal jeg videre på Blue Lagoon cruise, for å se Fijis aller vakreste øyer! Følg med, jeg skal bl.a dit den ikoniske filmen «The Blue Lagoon» med Brooke Shields ble spilt inn i 1980!
Dette er en velkommen pause for arbeidshesten min Nikon 800D og meg;)
