La oss ta fakta først. Cookøyene består av 15 stillehavsøyer, der Rarotonga er den største. Innbyggerne er Māori (urbefolkning), men har New Zealandsk pass og valuta.
Reisen min var som følger: Malaga – London – Los Angeles – Rarotonga. 24 timer på fly, pluss en del venting på flyplasser underveis.
Verden er liten
Ja, det er langt, og de siste tre timene ombord på Air New Zealand snirklet seg avgårde, men allikevel synes jeg det går fort. At det faktisk går an å reise til den totalt motsatte siden av kloden på litt over ett døgn er ingenting mindre enn fantastisk!
Destinasjon: Paradiset!
Da jeg landet ble jeg umiddelbart fascinert av hvor grønn og kupert Rarotonga er. Kokospalmer overalt, og med en asfaltert vei som går rundt hele øya nederst ved havet. Utenfor kysten ligger det et rev som skaper en turkis lagune perfekt for snorkling. Omkretsen på øya er 32 km, og det går en buss med klokka og en buss mot klokka hver time. Forholdene er små, og det er bare 11 000 mennesker som bor på øya.
Det var ingen tvil om at jeg hadde kommet til paradiset på jord! Bare synd det bøttet ned…
Etter regn kommer gudskjelov sol
Etter to dager med regn, fløy jeg videre til Aitutaki, og ja, jeg var i dårlig humør pga. været. Eller, jeg var stressa, for jeg skal skrive to reportasjer som begge krever glitrende, vakre strandbilder… (Senere fikk jeg vite at det er det verste regnværet de har opplevd på TOLV år).
Aitutaki – Cookøyenes vakreste
Aitutaki er en av de andre Cookøyene, og øya er kjent for sin slående vakre lagune. Værgudene var endelig på min side etter to døgn med sprutregn, og lagunen åpenbarte seg som en glitrende smykkesten fra luften. Den ble bare enda vakrere da jeg dro på dagscruise med Vaka Cruises dagen etter ankomst.
Drømmeøyer
Vi seilte fra øy til øy, blant annet til Moturakay, som har blitt brukt til innspilling av reality-serier som «Shipwrecked» og «Survivor». One Foot Island, One Tree Island og Heaven var navnene på noen av de andre øyene. Og ja. Navnene er beskrivende. Jeg kan fortsatt ikke tro at det finnes et så vakkert sted som Aitutaki på denne kloden!
Dette er Cookøyene
- Et velfungerende samfunn med god levestandard.
- Et sted med få mennesker og mektig natur.
- Et sted der alle snakker engelsk.
- Et sted der menneskene smiler, har glimt i øyet og er gjestfrie.
- Et sted der turismen er hovednæring, men som ikke oppleves turistifisert.
- Nydelig mat! Jeg er en sjømatfanatiker, og velger alltid fisk og skalldyr foran kjøtt. På Cookøyene spiste jeg himmelsk sjømat, som den lokale spesialiteten «IKA MATA» (rå fisk i lime og kokoskrem) og syndige mengder Yellow fin tuna. Herregud, så godt!
Dette er ikke Cookøyene
- Et sted du reiser til for å oppleve fantastisk arkitektur eller tilrettelagt moro.
- Det er ikke farlig her, og jeg følte meg utrolig trygg under hele oppholdet. Jeg ble behandlet med respekt av både kvinner og menn.
- En nattelivsdestinasjon. Da bør du heller dra til Bali.
- Øyene er ikke spist opp av turismen, og turistene som kommer hit er for det meste skikkelig trivelige folk fra New Zealand, Australia og Statene.
Selv synes jeg at øyene passer for en «soft adventurer», dvs. oss som vil oppleve det eksotiske og vidunderlig vakre, men samtidig bo godt i et ryddig samfunn. Litt som Thailand, bare MYE vakrere og langt færre turister!
Prisnivå
Cookøyene er ingen billig destinasjon, og man betaler for moroa med New Zealandske dollar.
Priseksempler:
Cocktail – 70kr
Vannflaske – 15kr
Middag på restaurant – ca. 100 – 150kr per person
Flaske øl – 30kr
På Rarotonga overnattet jeg på Little Polynesian og Crown Beach.
På Aitutaki overnattet jeg på Pacific Resort.
Alle disse har en høy standard, men det finnes mange rimeligere alternativer. På Rarotonga kan jeg anbefale Edgewater Hotel, og på Aitutaki kan jeg anbefale Aitutaki Seaside. Her har jeg ikke overnattet selv, men har blitt fortalt av andre reisende at det er bra.
Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]
