Hvorfor reiser jeg?
Hvorfor reiser du? Har du noensinne stoppet opp og tenkt på det? Selv sender jeg en varm takk til Donald Duck.
Hvorfor reiser du? Har du noensinne stoppet opp og tenkt på det? Selv sender jeg en varm takk til Donald Duck.
Jeg har jobbet som reisejournalist i godt over ti år, og drevet denne reisebloggen i drøyt ett år. Men har jeg egentlig tenkt over hva som stadig vekk driver meg ut av landegrensene?
Nei. Derfor gjør jeg det nå, og grunnen overrasker selv undertegnede. Vi har tidligere skrevet om hvorfor forfatteren Albert Camus mener at vi mennesker velger å reise. Jeg er nok ikke like reflektert som han, for en av de jeg skylder min egen reiselyst på er Donald. Ja, Donald!
Jeg var stor Donald-fan som liten, og gledet meg vilt til hver tirsdag når det kom et nytt nummer i hyllene. Da jeg ble litt eldre og fikk lov til å ta T-banen til byen, byttet jeg bort bladene jeg allerede hadde lest med uleste blader i en liten, merkelig byttesjappe i Dronningens gate.
Historiene der Donald og nevøene reiste verden rundt likte jeg aller best. De søkte patent på rare dingser, reiste til Ødehavet og Langtvekkistan, de sa ‘du store kineser!’ og dro på eventyrlige jordomseilinger. Gjerne på vannski. Herregud, så morsom Donald er!
Men det er selvsagt flere grunner til at jeg har blitt rammet av uhelbredelig reiselyst. Jeg er oppvokst med en far som dro til sjøs i ungdommen. Så hver eneste gang vi hørte om en havneby på TV, sa han alltid ‘der har jeg vært’. Han gjør det fortsatt, og det fikk meg vel til å forstå hvilke uslettelige minner reiser kan gi.
Videre er jeg født i skyttens tegn. Og nå vet jeg at mange av dere faller av lasset, men jeg er sikker på at stjernetegnet mitt er relevant i denne sammenhengen (minus det med bedreviter, så klart):
Så voila, kjære lesere. Her har dere min reiselyst oppsummert: Donald, pappa og stjernetegnet.