Jeg har to barn. Mattis (13) og Siena (10). De ligner hverandre i utseende, men har personligheter som natt og dag. Der lillesøster er beskjeden og hjemmekjær, buser storebror rett på. Uredd, modig og åpen for alt som skjer. Verden er, og har alltid vært hans lekeplass. Det er ikke sånn at han er slem eller vrang, men trangen til å finne ut av ting på egen hånd overskygger alle velmente formaninger fra meg.

Alltid på kanten av stupet.
Alltid på kanten av stupet. Ko Chang, Thailand.

-Vent på meg Mattis, ikke hopp uti før jeg er klar.

Plask! hører jeg idet han hopper uten å vente.

– Men jeg ba deg jo om å vente?

– Jada, jeg hørte det, men jeg så at det var helt fint å bade her, så jeg ventet ikke.

Er jeg overforsiktig?

En liten del av meg misunner energien og drivet hans. Behovet for å klatre høyt, snakke med fremmede og spise det eksotiske er jo tegn på at han er sulten på livet, og det er jeg glad for. Men det har vært en sann prøvelse å være mammaen til en som ikke hører på. Særlig når vi er på reise, og behovet mitt for å passe på barna er forsterket.

Hjelp, barnet mitt vil ha en cocktail!

Jeg har aldri opplevd at sønnen min er redd, og dessverre gjør det meg redd på hans vegne.
Jeg har aldri opplevd at sønnen min er redd, og det har gjort meg redd på hans vegne.

Vår første reise utenfor Europa med barna gikk til Cuba. Da var de knappe ett og fire år gamle. Mattis, som begynte å gå da han var ni måneder og siden den gang ikke har vært det spor redd for å miste meg ut av syne, stortrivdes. Han fikk nye kamerater, fikk snuse på verden og fikk lov til ting han ellers ikke fikk lov til. Han kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke ville la ham leke ute i gata på egen hånd med de nye kameratene. Han var fire år, og følte seg trygg. Til slutt, etter å ha snakket med lokale foreldre, lot vi ham. Det var jo min frykt som gjorde at jeg sa nei, og det er ikke rettferdig for en liten gutt som akkurat har lært seg baseball.

Min medisinkasse

Men se, mamma, det er ikke farlig!
Men se, mamma, det er ikke farlig! Havana, Cuba.

Men ettersom han ikke er redd for å bli borte fra meg, så har jeg blitt dobbelt så redd for å miste ham. På den annen side har jeg Siena som helst ikke slipper hånden min et sekund, og som gjerne vil vite hvilket rom jeg befinner meg i til enhver tid her hjemme.

Dette ansiktet møter jeg ofte når jeg forsøker å begrense barnet som vet best selv.
Dette ansiktet møter jeg ofte når jeg forsøker å begrense barnet som vet best selv.

Venner av meg fra yogaverdenen har smilt som om de vet noe jeg ikke vet, og nevnt ordet indigobarn. Selv hadde jeg aldri hørt om begrepet, men jeg skal innrømme at jeg også nikket gjenkjennende når jeg leste beskrivelsen. (oversatt fra Wendy H. Chapman www.metagifted.org)
KJENNETEGN PÅ INDIGOBARN

– Har stor selvaktelse, er i kontakt med sin kilde

– Har sterk selvfølelse

– Har problemer med disiplin og autoriteter

– Nekter å følge regler og ordrer

– Holder ikke ut å stå i kø, mangler tålmodighet

– Blir frustrerte over ritualpregede systemer som fordrer liten kreativitet

– Ser ofte bedre måter å gjøre ting på hjemme og på skolen

– Er for det meste lite føyelige

– Godtar ikke ubegrunnede beskyldninger

– Kjeder seg snart over pålagte oppgaver

– Er svært kreative

– Blir lett forvirret, kan gjøre mange ting samtidig

– Har sterk intuisjon

– Har stor empati for andre eller ingen empati

– Utvikler abstrakt tenking veldig tidlig

– Er begavede og/eller talentfulle, høy intelligens

– Får ofte betegnelsen ADD or ADHD, men kan holde fokus når de vil

– Er utpregede dagdrømmere

– Har dype, gamle, kloke øyne

– Har åndelig intelligens og/eller psykiske evner

– Gir ofte uttrykk for sinne og kan ha problemer med raseri

– Trenger vår hjelp til å oppdage seg selv

– Er her for å forandre verden – hjelpe oss til å leve i større harmoni og fred med hverandre og øke planetens vibrasjoner

Men indigobarn eller ikke, jeg bekymrer meg jo ikke noe mindre av den grunn. Mattis sitt ønske om å oppdage verden på egne premisser har ført til at vi har tatt med en ekstra paraplytrille til ham frem til han var cirka seks år. En til lillesøster og en til han. Der kunne vi feste stroppene og vite at han ikke løp avgårde for å se på noe. Når han ble for stor for den, festet vi et bånd rundt håndleddet hans og bandt det fast til Sienas vogn. Det høres kanskje drastisk ut, men det har vært helt nødvendig for min sjelefred å vite hvor jeg har ham når vi krysser kaotiske gater i Saigon, eller skal av og på tog i Thailand.

Som natt og dag å reise med et barn som går i mine fotspor, og et som helst tråkker opp sine egne.
Som natt og dag å reise med et barn som går i mine fotspor, og et som helst tråkker opp sine egne.

Nå som Mattis har blitt tenåring innser jeg at jeg må slappe litt mer av, og gi han den friheten han trenger. For selvom han ikke glimter til med ansvarlig tankegang så ofte, så har han tydeligvis en eller annet innebygd mekanisme som gjør ham i stand til å kalkulere risiko. Men det er først nå som han er tretten at jeg begynner å senke skuldrene. Neste familieferie går til Uganda, der vi blant annet skal se fjellgorillaene. Aldersgrensen er 15 år, så Mattis er akkurat litt for ung for å møte en silverback. Puh!