Hva betyr barnevennlig?

Må man plutselig reise til barnevennlige hotell selvom man har fått barn? Der det henger en konstant eim av bæsjebleie i luften. Der pølsesnabber deiser på gulvet i matsalen, og barna spiser toast og burger til alle døgnets tider? Selvsagt må man ikke det. Men det kan virke som at konseptet barnevennlig har blitt nok et tankestyrende ord som gir småbarnsforeldre dårlig samvittighet hvis de velger noe som ikke er stemplet som barnevennlig.

Hjelp, barnet mitt vil ha en cocktail!

Jeg har vært på barnevennlige hotell, og ikke-barnevennlige hotell, og er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg velger helst steder der barna må tilpasse seg de voksne, og ikke omvendt. Små babyer trenger hverken bamseklubber eller sceneshow for å trives. Det holder lenge med fornøyde foreldre og trygge omgivelser.

Hva så med de litt større barna som er ute av bleier?

De som synes det er toppen av ferielykke å leke i bassenget med andre barn, og å være med på klubbaktiviteter? Jeg er ikke et sekund i tvil om at de stortrives. Men uansett hvor gøy de synes det er å danse lambada på scenen, så synes jeg det er pyton å få cocktails lagd på konsentrat i plastglass.  Og lydnivået… vel, la meg bare si at jeg strever med å finne feriefølelsen når man må brøle bestillingen sin i iskremkiosken.

Glamping i Danmark

Og da sitter jeg igjen med ordet ‘barnevennlig’, og lurer på hva det egentlig betyr. Vennlig mot barn? Fordi barna har andre å leke med, mat tilpasset deres ganer, barnestoler tilpasset deres små kropper og et basseng der vannet når dem til knehasene? I så fall dropper jeg det barnevennlige konseptet med god samvittighet.

Barna finner uansett noen å leke med, nye typer mat utvider smaksløkene, når de er små kan de sitte på fanget, og i bassenget kan de ikke være uten en voksen uansett.

Eller betyr barnevennlig egentlig voksenvennlig, fordi man kan la barna delta på all slags aktiviteter mens man kuler’n under en parasoll selv?