Høflighet, please!

image
Spionen ved peisen. Her sitter jeg og gremmes over mine landsmenns manglende know how.

Hva er det med folk? Normal høflighet, please!

Nordmenn er velstående, høyt utdannede, språkmektige og bereiste. Hvorfor oppfører vi oss da som aper i utlandet?

Akkurat nå fikk jeg skrekkeksempelet servert her i hotellbaren på Hotel Avenue i København. Jeg sitter her og spiser når en nordmann kommer ned fra rommet sitt og går opp til baren. Hva sier han?

-Nachos!

Ikke ‘Kan jeg være så snill å få litt nachos?’ Eller ‘Er det mulig å bestille nachos til rommet? Nei, han synes det holder med et tostavelsesord. Na-Chos.

Som en spion ved peisen (jeg trenger nemlig varme etter å ha syklet  gjennom årets første snø), registrerer jeg hvordan den søte, danske gutten i baren nøler.

-Ok, nachos… Vil du ha det bragt til rommet?

-Ja, svarer nordmannen kort. Ikke ‘Ja, takk’ eller ‘Det hadde vært fantastisk’. Denne gangen begrenser han seg til et enstavelsesord.

Jeg gremmes her jeg sitter. Det er nemlig ikke første gang jeg overhører høflighetshavari begått av mine landsmenn i utlandet. Det skjer stadig vekk, og det verste er ikke at folk tenker at vi oppfører oss som aper, men at vi gjør det med en arroganse som om vi er bedre enn de vi er på besøk hos.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje har jeg ikke overhørt et tverrsnitt av befolkningen, men en utsatt gruppe blottet for folkeskikk. Men hvis det skulle være sånn at jeg har rett, så please, kjære landsmenn: Spe på med et par høflighetgloser neste gang. Da blir verden et så mye hyggeligere sted for alle.

SOS-HØFLIGHETSGLOSER:

Please = vær så snill

Sir/Madam = vanlig titulering i utlandet

Would you be so kind to…. = Kunne du være så snill å…..

No problem = Det er helt i orden

May I have… = Kunne jeg få….

Thanks for your help = Takk for innsatsen du har gjort for meg

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *