En iskald sagres i Sagres
En iskald øl er aldri feil i ferien. De som bærer samme navn som stedet de er brygget smaker selvsagt ekstra godt!
I disse mikrobryggeritider er det hipt å brygge sitt eget øl i kjeller’n. Det er litt sånn som da mødrene våre satte vin på vinballonger i kjellerbodene i drabantbyen, hundrevis av mil unna nærmeste vinranke, og gjæringen tok vinter og vår. Billig var det, men godt? Nei.
Nå som øltørste menn har gjort hjemmebryggeriene til sine domener har jeg inntrykk av at det ikke spares på en krone. Etiketter designes, varemerker brandes, ølturer arrangeres («studietur»). Det går visstnok an å kjøpe en startpakke for knappe to tusenlapper, men når menn får seg en interesse (der kameratskap og rus garanteres), så snus det ikke på krona. Mange, mange tusen kroner har jeg hørt at folk (skal man nevne navn? Jada!) legger i kjellerproduksjonen sin.
Selv har jeg ikke tålmodighet til å vente på at øl skal brygges. Jeg er knapt nok tålmodig nok til å vente på at den kommer på bordet etter at jeg har bestilt. Ikke har jeg spisskompetanse til å nyansere smakene heller. Men jeg vet én ting, og det er at jeg liker øl som bærer navnet til stedet der det er brygget. I Irland får du ikke bedre stout enn en Kilkenny i Kilkenny. Og i Portugal drikker du de beste glassene med Sagres i Sagres. Og er du så heldig at du er i Sagres, så er det mer enn øl som smaker godt.
Det gjør godt å høre kelneren repetere bestillingen vår på to øl. ‘Dois cervejas’ med syngende vokaler. Det høres nesten ikke ut som et språk, mer som et fengende bossanova-refreng. Her er vi på Europas absolutte sørvestspiss, og det er noe med vinden som aldri helt slipper taket. Den tomme horisontens løfte om noe mer. For femhundre år siden satte de portugisiske karavellene seil for det ukjente fra disse klippene med oppdageren Henrik Sjøfareren som den aller modigste. Portugal ass, så fort du kommer deg unna Albufeira og Faro er du i boks!
