El Rocio. På sporet av en jomfru

En million pilegrimer. Hester og kjerrer. Flamencokjoler og støv. Og en jomfru. Lite kan forberede deg på La Romería del Rocío. Det er kanskje Spanias aller spanskeste festival, der elver krysses, lidenskap leves ut og livet bare handler om en ting: Å nå frem til den bittelille landsbyen El Rocío i nasjonalparken Doñana før pinsesøndag.

 

Festivalen har sitt opphav på 1200-tallet da en jeger oppdaget en statue av jomfru Maria i et tre. Det ble bygget et kapell på stedet, men det var ikke før på 1600-tallet at resten av Andalucia fikk øynene opp for El Rocío. I dag er festivalen kjent som en av de største pilegrimsvandringer i hele Europa. Selve landsbyen El Rocío minner om ville vesten, med gater uten asfalt og et lite bysentrum der det finnes flere stolper å binde hesten din fast i enn parkeringsplasser.

[columns_row width=»half»] [column] I uken før Pinse ser man storbyfolk fra Cadiz og Sevilla forberede reisen. Dress og teknologiske duppeditter pakkes bort. Kjerrer klargjøres og hestene stiller striglede og klare for pilegrimsferd. – Men det ingen snakker så høyt om er baby-boomen som kommer hvert år ni måneder etter La Romería, fniser Rosario. Hun er på sin første pilegrimsferd, og har akkurat latt seg døpe i elven Vado del Quema.

[columns_row width=»half»] [column]

På typisk, spansk vis er en religiøs fest en god anledning til fest og moro. Dansing, sang, alkohol og sene kvelder hører med. Spanjolene har ikke sansen for en asketisk livsstil, og El Rocío er inget unntak. På vei til ingenmannsland, for det er sånn det føles etter å ha humpet avgårde på støvete landeveier i dagesvis, stopper de fleste pilegrimene i byen Villamanrique. Det er et hellig stopp underveis, der okser drar flåten med Jomfruen opp kirketrappen der presten velsigner henne.

[columns_row width=»half»] [column]

Når og hvor?

Pilegrimsferden skjer i uken før Pinse, og kulminerer i landsbyen El Rocío i pinsehelgen. I 2015 er datoen 23. og 24. mai. I dagene før og etter er det også mulig å delta i festiviteten langs veien. Særlig hvis du beveger deg i retning av Sevilla, Huelva og Sanlucar de Barrameda.

[columns_row width=»half»] [column]

Det er ganske umulig å forberede seg på festivalen. Spanskere blir det ikke, så forvent ikke å forstå. Men det du kan forvente er blide mennesker som byr på en øl, eller en lokal manzanilla. Melankolske mennesker som får tårer i øynene når Jomfruen fraktes fra sitt kapell på 1. Pinsedag. Rytmer som smyger seg inn i sanseappratet ditt og kobler deg opp mot det katolske. Lyden av av høver rammer det hele inn, og minner meg om at Spania er mer enn sol og bad. Og gudskjelov for det.

Alle foto: Spencer Montero