Mye kan sies om italienske menn, og i farten kommer jeg ikke på så mange kompliment. Kanskje at de sjelden gir opp, hvis det regnes som en god ting?

Da jeg var i Venezia i forrige uke, fikk jeg akutt behov for en frisørsalong. Anledningen var at jeg skulle være med på et foto-shoot i Alex Hais gondol for et tysk magasin. Da er det greit å se litt finere ut på håret enn det jeg gjorde etter to dager på vingård med matlaging på programmet. Jeg følte at jeg hadde pastadeig i lokkene. Dermed begynte jakten etter en frisørsalong, og det var ingen enkel oppgave. Delvis fordi jeg alltid mister stedsansen blant kanalene, og delvis fordi det slett ikke finnes så mange frisørsalonger i Venezia.

24 timer i Venezia

Maks flaks

Ved hjelp av Google og den hyggelige damen i resepsjonen på Hotel Il Veliero Romantico fant vi ut at det lå en salong bare et steinkast fra hotellet. Maks flaks! tenkte jeg, og stakk innom for å bestille time. Der satt det allerede en dame i stolen, og frisøren selv var en ung mann med svarte briller. Førsteinntrykket var bra: Hun var pen og veldig flott på håret, han så hyggelig og flink ut.

Da den pene damen gikk ble det min tur, og alt begynte godt. Fabio vasket håret mitt med et voldsomt fokus på massasje og velvære. Hele nakken ble shamponert og pleiet. ‘Så heldige italienske kvinner er som får dette hver gang de går til frisøren’, tenkte jeg, og smilte takknemlig etter vasken. Det skulle jeg aldri ha gjort, og egentlig burde jeg vite bedre. Smiler man til en mann i latinske land, så tror han det er en invitasjon til mer. Men denne mannen var jo gay, eller var han ikke det?

Drit i det: Shiro Dara

Den indre alarmen gikk

Seansen som fortsatte involverte mer massasje, og før han fønet håret som var det jeg hadde kommet for, så tilbød han seg å klippe de slitte tuppene. ‘Ja takk!’ Etter en sommer med sol og strand var jeg fullstendig klar over at det trengtes. Men aldri før har jeg blitt bedt om å reise meg opp hos frisøren. Fabio trykket seg helt inntil meg, både forfra og bakfra, mens han klippet. ‘Hmm!?’ Den indre alarmen begynte å ringe i øret… Selvfølgelig var han ikke gay. Han var derimot veldig amorøs, og lot komplimentene hagle. Men kompliment fra en mann med skittent mel i posen faller ikke i god jord.

Med husmorruller i håret

Så ville han ha meg med inn på bakrommet. Jeg med de italienske husmorrullene fortsatt i håret. Nå var jeg skeptisk, men ettersom han ikke hadde krysset noen konkret linje enda, så fulgte jeg etter. Selvsagt sparker jeg meg selv i leggen i etterpåklokskapens lys for å ikke bare gå derfra, men det falt meg ikke inn. Jeg ville jo bare at han skulle bli ferdig med håret mitt. Håret hadde han glemt for lengst. Bak gardinen ville han massere meg mer, og gjerne gi meg et kyss. Neste gang skaper jeg en scene, pælmer hårruller og truer med saksa. Denne gangen dyttet jeg ham bare bort, ble streng i stemmen, betalte og gikk.

Det skal dere få slippe. Hvis dere er på jakt etter en frisør i Venezia, så drit i denne idioten: Fabio Fardellas salong heter Punto Immagine, og ligger langsmed kanalen Rio del Tre Pont.