Det svinegode livet på Sardinia
På Sardinia blir ikke livet søtere enn når fettet drypper fra pattegrisene i Supramonte-fjellene.
På Sardinia blir ikke livet søtere enn når fettet drypper fra pattegrisene i Supramonte-fjellene.
På Sardinia sier de at når de ikke spiser, så snakker de om mat. Og når de ikke snakker om mat, så tenker de på mat. Alle som har reist i Italia, vet at måltidene er dagens høydepunkt. En viktig del av la dolce vita, som det er så lett å falle pladask for. På Sardinia blir ikke livet søtere enn når fettet som drypper fra pattegrisene i Supramonte-fjellene freser på grillen.
I et matland som Italia er kjøkkenet den egentlig kirken. Ingen finner på å servere chiantivin fra fastlandet til en helgrillet pattegris fra Sardinia. Da må det et glass lokal Cannonau til. Vil du være tro mot denne religionen, bør du peile deg inn på flaskene som produseres i Nepente di Oliena, Capo Ferrato og Jerzu. De er øyas aller beste. Ble du nysgjerrig på denne druesorten, så fører Vinmonopolet seks røde Cannonau-viner. Men husk – vin uten svin er ingenting på Sardinia!
Da jeg var på Sardinia hadde jeg fortsatt ikke blitt vegetarianer. Nå skal ikke dette handle om vegetarianisme, men hovedgrunnen til at jeg ikke lenger spiser kjøtt er fordi jeg ikke ønsker å bidra til et industrielt dyrehold. Jeg synes dyr fortjener å leve gode liv på egne premisser. Sånn som grisene på Sardinia! Ekte happy pigs, som vralter omkring på enorme områder og plasserer rompa ned i et gjørmehull når de føler for det.
Har du lyst på en smak av øyas beste spegriser, så anbefaler jeg den hyggelige agroturismo’en Supramonte, som ligger omtrent midt på øya. Gino driver stedet med hjerte og sjel, og forklarer at grisene kjenner igjen lyden av gjeternes biler, og kommer løpende når de tuter. Dette er et liv dyr i industrien ikke engang vet at eksisterer.
Supramonte-fjellkjeden er et vakkert område. Vi er i et tablå bestående av kalksteinsklipper, innsjøer, dype raviner og firehundre år gamle korktrær. Om våren skyter markblomstene opp av bakken, og du kan vandre i timesvis uten å møte på noen andre enn de lykkelige grisene.
– Lykkelige griser gir vidunderlige skinker, sier Gino, og legger til at dette kjøttet allerede er ferdig marinert. Grisene spiser timian, rosmarin og mynte ute i naturen, og det setter en aromatisk smak på kjøttet. Et dryss flaksalt er alt som skal til!
Er ikke pattegris din greie, så skjønner jeg det. For å være helt ærlig, så er jeg ikke helt sikker på hvor komfortabel jeg er med at de små grisene bare får leve i tre uker før de havner på grillen. Da kan jeg anbefale en annen lokal spesialitet fra Sardinia, nemlig spaghetti alle vongole toppet med bottarga (fiskerogn). I glasset velger du hvitvinen Karmis fra vingården Contini.