LE BLIZZARD i Val-d’Isèrè

Er det noe jeg misliker, så er det pregløs masseindusteri. Holiday Inn ble tidlig beryktet, og flere fulgte etter, både i hotell- og restaurantbransjen. Scandic, TGIF og Starbucks for eksempel. Når jeg så havner på et hotell som åpenbart er familieeid, fordi detaljene er personlige og ikke minst originale og unike, da faller jeg pladask. Hvis det i tillegg er slik at hotellet bærer på en historie, og har et interiør med tydelige referanser til stedets lokale kultur, da tenker jeg at dette er mer enn et hotell. Det er en kulturbærer.

 

I Val-d’Isèrè er det nå seks 5* hoteller. Jeg har ikke besøkt dem alle, og det trengs heller ikke. Jeg testet et av de eldste, som er eiet og drevet av Savoyardfamilien Cerboneschi, som opprinnelig kom fra Piemonte. Siste generasjon har giftet seg med Beatrice Rosendahl, som har lagt hele sin sjel i å innrede bygget til å fortjene 5* de siste fire årene. Nå fremstår det som et chalet i chic alpestil, og har antagelig landsbyens beste beliggenhet i hovedgaten, ski-in/ski-out.

Hotellet var en betongkloss i 1963. (Hele stedet har fått en ansiktsløfting siden 60-tallets grusomme blokkbygging). Den store tretrappen i lobbyen er derimot patinert av tre generasjoner skikjørere.

Men hvor skal jeg begynne for å fortelle om dette hotellet? Jeg skulle «bare» sove der, og ellers stå på ski til jeg stupte. Men, så skjedde det noe som gjorde at jeg måtte nyte hotellet for alt det var verdt.

SPA

2016-03-11 at 10-26-20
Yoga er inkludert, det samme er hammam, badstue, en diger jacuzzi og oppvarmet utebasseng og hot-tub.

Jeg skadet beinet i bakken, og måtte inn på hotellets SPA for annen gang. Første gangen var for å finne en fysioterapeut, som de vennlig tilbød meg da jeg stod i resepsjonen grønn i ansiktet av smerte.

Normalt er jeg altfor rastløs og energisk til å nyte såkalt velvære, og bare skvetter ut og inn av badstuer, hammamer, jacuzzier osv. Men her… Hva var det som gjorde at jeg syntes tiden fløy der inne? Høyden under taket med tjukke bjelker? Det blå lyset i den enorme jacuzzien? Den dempede belysningen som gjør oss alle vakre? Den überkule musikken, som var en touch av party på Café del Mar, mer enn de drepende kjedelige alfabølgene man bare blir sprø av? Var det dusjen som var så teknisk designkul at jeg måtte ha hjelp til å skru den på? Eller var det de tre velduftende Clarinsproduktene til fri benyttelse?

Håndklærne var elfenbensfargede og tjukke som teddybjørner. Bassenget, som er Val-d’Isèrès eneste, var UTE. Det dampet av behagelig varme, slik at jeg kunne plaske rundt i et par minusgrader, med utsikt til snøkledde alpetopper og klientellet på hotellets deilige afterski-område. Jeg drakk verbena-te fra bassengkanten, og fikk varmen ytterligere opp i badestampen under den snødekte furua som drysset kjølende snøfnugg over meg. Teen kostet forøvrig en hundrings (10 euro) Ouch!

(Og beinet fikk sportstape, kuldespray, salve og tilbud om å kjøpe en masse greier på apoteket for meg, som jeg avslo. En paracetamol og noen glass vin funket bra nok. Men de skal ha poeng for forsøket! Bra service.)

FØRSTEINNTRYKKET

blizzhall

Når du ankommer, er det første du møter en skokk med kjekke unge menn. De bærer selvsagt bager og slikt, og er kledt så de matcher stilen, med cordbukser, smårutete flanellskjorter og skogsgrønne oilskinsjakker. Vel innenfor dørene blir du grepet av en helt spesiell stemning. En vedfyrt peis på hver side av vindfanget lukter bål. Du kan trampe slalomstøvlene trygt på den patinerte tretrappen, mens du snuser inn duften fra spesialdesignede sensuelle parfymer (du får kjøpt duftlysene i resepsjonen). I lobbyen henger sepiafargede gamle fotografier, treski og skinnskøyter, ved et bord formet som en diger blåsebelg. Hver eneste stol og sofa er unik, og om kvelden er det flust med digre lyslykter som blafrer. Heisen har vegg til tak teppe i Savoyardstil. Just mentioning. Med andre ord, røft, tøft og helt perfekt for et skisted, der 90% av turistene faktisk kommer for å stå på ski. Val-d’Isèrè ligger på cirka 1800 moh, og veien opp har gjennom årene vært en utfordring med glatte og snødekte hårnålsvinger. Det er og blir imponerende hvordan franskmenn klarer å skape nedtonet og unik luksus på de mest utilgjengelige steder.

ROMMET…(eh suiten)

sovblizz
Tapeten i soverom nr 2 (med køyesenger) ser ut som et gammelt bibliotek. Rålekkert!

His & Hers badekåper og tøfler. Store, tykke håndklær. Lekre badeprodukter med fikendufter fra Fragonard. Stor hårføner med lang ledning. Tannkrus i sølv!! Apple-TV ved fotenden av hver køyeseng på gjesterommet (jeg testet en familiesuite), og senger med puter så digre og myke at du bare har lyst å bli der. Det eneste jeg stusset over var: Da jeg hadde skrudd radioen på Oxygen (sånn deilig fransk lounge/electronica musikkstasjon), strenet jeg mot minibaren, der alt innhold var inkludert. «Jippi», tenkte jeg, og så for meg uante mengder champis. Nix. Bare vann, cola og sitronbrus. Okey da. Det er grenser. Eller er det det? Når rommet jeg bodde på koster noe sånt som 14 00 euro per natt…(for fire personer riktignok). Alle rommene på hotellet er forøvrig unikt designet. Noen har peis, andre har badekar med alpeutsikt osv.

BAREN

2016-03-10 at 08-08-50
Baren er en av de mest populære i hele Val-d’Isèrè.

«Je suis David», sier han, og blunker til meg. Svinser rutinert bak disken, der han må ha bodd de siste 18 årene, med sine ikoniske rutete bukser, som han har en stor samling av. Det som skiller klinten fra hveten i hotellbransjens elite er personlighetene. David styrer musikken, med alt fra Sade Adu til electronica, mens han mikser sine berømte drinker. Jeg gikk for en supergod Mojito champagne. Han har servert en mengde store berømtheter. Jeg fikk vite hvem fra Norge, og holder klokelig tett 😉 For meg som kan kose meg glugg på en DNT selvbetjeningshytte i fjellheimen er konstrasten enorm, og jeg digger det! Det er alltid mye rare folk på sånne steder. Gjester som gladelig svir av ti-femten tusenlapper på en natt, eller minimum fem tusen, er en egen rase liksom.

SKIROMMET

Bedagelig lett adkomst rett innenfor hovdinngangen. Mørkt treverk, myk belysning og tykke tepper. Du slipper å åpne dører for å komme inn, for skyvedøren i massivt treverk er sensorstyrt. Ser ut som et walk-in closet i en suite. Og DEN følelsen når du tar av deg stinkende støvler, som lukter gris dagen derpå, etter å ha hengt på en lufttørker i skapet. (Note to self: Ta med luktfjernerkuler neste gang).

FUNKSJONSHEMMEDE

Du må antagelig bæres opp trappen, men det gjør de sikkert for deg. Heisen er liten, og lyssettingen ikke egnet for svaksynte. Men, så er man tross alt på et skisted i alpene. Ikke stedet å feriere hvis du ikke liker ulendt terreng, for å si det forsiktig. Men, guiden vi brukte har sertifisering for å trene funksjonshemmede, og har hatt både blinde og beinløse kunder i bakkene. Er du av Paralympicstypen fikser du dette helt fint.

Full pott til Le Blizzard fra meg!

PS: Du kan nyte denne luksusen uten å bo der ved å dra i baren (veldig populær), besøke hotellets restaurant, eller den helt nye søsterrestauranten La Mourra. (Som fortjener en egen post).

2016-03-10 at 08-14-22
Smårutete og hjemmekoselig, med frokost- og lunchbuffet.