Faren min ga meg en kassett som fikk meg til å drømme om å se verden, særlig Bronx. Han døde for fire år siden. I år tok jeg min egen sønn på reise til stedet jeg drømte om som bortskjemt tenåring. En pilegrimsreise med hiphop-rytmer.
– Kjøp noe hip hop, sa jeg til faren min en gang i 1984 da han skulle på jobbreise, kanskje helt til Sverige.
Jeg visste knapt hva hip hop var, men jeg hadde sett filmen Beat Street på kino og var klar for å flytte fra rosa blomstertapet til Bronx, New York. Faren min visste definitivt ikke hva det var. Eller kanskje han gjorde? For han kom hjem med en kassett med Grandmaster Flash and the Furious Five. Ingen i grenda visste hvem det var. Vi snakker utkant-Norge og mediemonopol som bestemte hva vi skulle høre på. Jeg syntes musikken var spesiell, men jeg digget den. Som takk spilte jeg The Message om og om igjen så høyt som det var mulig på kassettspilleren. Spilte og spolte tilbake.
“It’s like a jungle sometimes
It makes me wonder how I keep from goin’ under.”
Engelsken min var dårlig og disse fyrene var kjappe. Ingen Google kunne oversette. Jeg skjønte ikke noe av teksten. Men jeg likte rytmen i språket og låten festet seg på hjernen, i motsetning til andregradsligninger og beskjeden om at jeg måtte støvsuge.
I dag så jeg de to første episodene av Hip Hop Evolution på Netflix. The Message ble selvsagt nevnt, som den første kritikerroste låten i den da nye genren. Det var som jeg kunne høre faren min komme ned i trappa, kanskje for å be meg dempe musikken. Eller be meg støvsuge. Og det fikk meg til å tenke på hvordan han klarte å finne nettopp denne kassetten. Han var litt sjenert og likte å høre på country i bilen. Han var definitivt ikke typen til å stille seg opp for å høre singler i butikken. Likevel kom han hjem med den kuleste musikken i universet på den tiden. Jeg skulle likt å se ham i den butikken.
Han døde i 2012.
I høst ble ringen sluttet. Jeg sluttet egentlig å høre på hip hop på nittitallet. Men jeg gikk på ingen måte glipp av epoken. Tidlig på 2000-tallet tok min sønn meg gjennom tiåret med blant andre Biggie Smalls, som døde i -97. Hva annet kunne vi gjøre enn å dra dit hvor jeg ønsket meg som fjortenåring? Vi dro til Bronx og Harlem og møtte Grandmaster Caz, en av de store stjernene fra samme tid. Som kjenner Grandmaster Flash. Jeg fikk omsider prøvd meg som b-girl i Bronx. Det skulle bare ta 32 år.
Håper jeg husket å takke ordentlig for kassetten.
