Alghero, Sardinias smørøye

Sardinia_01
La Passeggiata er en del av dagliglivet i Italia. En forfinet spasertur der målet er å se og bli sett.
Jeg klyver opp på bymuren og føler meg nesten italiensk. Alle kan lære seg kunsten dolce far niente i Alghero.

Jeg elsker Italia. Hvem gjør egentlig ikke det? Dolce far niente (løst oversatt til ‘så deilig det er å gjøre sweet nothing’), er en kunst italienerne tar til uante høyder. En livskunst som taler til mitt innerste vesen. For selvom jeg så og si aldri har tid til mer enn fem minutters pauser når jeg er på jobbreise, vekker Italia lysten til å sitte på gatekafe i timesvis. Gjerne med iskald spritz i glasset. Det blir som regel med drømmen, for i jobben som reisejournalist handler det mer om å ta bilder av andre som sitter slik enn om å gjøre det selv.

Alghero i solnedgang er et skue det verdt å pynte seg for.
Alghero i solnedgang er et skue det verdt å pynte seg for.

Men i Alghero fant jeg tid. Der hadde jeg plutselig luker i programmet som innbød til å drive dank på den gamle bymuren. Gjett om det var deilig! Mellom bikkjer på tur, kjærestepar i solnedgang, turister på restaurantjakt og unger på sparkesykkel, stoppet jeg opp. Kløv opp på bymuren for å beundre La Passeggiata. Sosialantropologer kaller denne typisk italienske spaserturen for kultur, og det handler selvsagt om å se og bli sett. Eller som de sier så musikalsk på italiensk vedere e farsi vedere. 

Italia er landet der jeg merker hvor deilig det er å omgi seg med historie.
Italia er landet der jeg merker hvor deilig det er å omgi seg med historie.

Begivenheten skjer i alle italienske byer, tidspunkt tidlig kveld, og det er vanlig å stase seg litt opp før spaserturen. For det er nemlig det det er; en forfinet spasertur som ikke handler om å brenne kalorier, eller å nyte naturen slik vi nordboere ofte gjør når vi går på tur. La Passeggiata foregår i samme fotspor hver eneste dag, gjerne fra byens piazza eller langs en promenade, og fungerer som en slags arena der folk møtes og slår av en prat.

Kanskje en klisje, men slike stilleben gjør Alghero ekstra vakker.
Kanskje en klisje, men slike stilleben gjør Alghero ekstra vakker i mine øyne.

Nå trenger du selvsagt ikke dra helt til Sardinia for å ta del i La Passeggiata, men hvorfor ikke? Øya oppsummerer det aller beste med Italia, og turistbyen Alghero er noe for seg selv. For selvom souvenirbutikkene ligger tett, og de idylliske brostensgatene fylles av iskremspisende turister, så overdøver de på ingen måte den lokale rytmen. Det merker jeg aller best når solen er på vei ned over den gamle bymuren. Da er det ikke helt feil å sette seg ned på den vesle baren SardOa bak katedralen, der innehaverne er så stolte av vinene de tilbyr at du gjerne får smake på både en og to ulike typer før du bestemmer deg. En liten skinkebit, noen munnfuller lagret ost, og vips så henføres jeg til superlativene. Dolce far niente smaker nemlig ekstra godt i Alghero!

Pizzakunst får en ny betydning når jeg møter pizzakokken Alberto i et smug i det han tar seg en røykepause. Sånn ser han ut når han poserer for kamera.
Pizzakunst får en ny betydning når jeg møter pizzakokken Alberto i et smug i det han tar seg en røykepause. Sånn ser han ut når han poserer for kamera.

Inga har skrevet mer om gode, italienske smaker i posten ‘Lær å lage Guds mat‘ fra Sicilia.

Vibeke Montero

Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]

Mer fra Vibeke Montero

Mine ti drømmestrender

Livet er lekende lett når du har myk sand mellom tærne og...
Les Mer