Meningen med å reise – ifølge Camus
Hvorfor reiser vi når det betyr at vi rives ut av alt det som får oss til å følge oss trygge? Jeg søker meg til Albert Camus' bøker.
Det er en våt og kald, men grønn vinter ute i desembermørket. Nettopp det som får oss til å krype inn i våre tryggeste komfortsoner. Under pleddene og dynene, i det myke lyset fra tusen julelys. Hverdagen styres av tradisjonsrike rutiner og ritualer. Men, midt i det hele våkner reiselysten. Drømmen om sol, varme og lysere tider. Lyden av duekurr og fremmede språk som slynges mellom falmede husvegger over blankslitt brostein. Bare føtter i varm sand, og en god bok.
Jeg blir minnet om forfatteren Albert Camus (1913-1960). Han var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur 1957. Mest kjent i Norge for den tungsindige, eksistensielle romanen «Pesten». Camus var opptatt av det frie menneskets jakt på lykke, frykt for ensomhet og angst for å forville seg bort.
Er det ikke akkurat dette vi utfordrer når vi reiser? Camus oppfordrer oss til å gå ut av komfortsonen ved å oppsøke det fremmede. Her er et nydelig avsnitt fra hans berømte essaysamling «Lyrical and critical essays». Den hyller caféene, avisene og refleksjonene vi gjør oss der vi sitter og betrakter livet rundt oss, og ressonnansen det gir i vårt eget indre.
Stilleben 1941, Raol Dufy
Without cafés and newspapers, it would be difficult to travel.
A paper printed in our own language, a place to rub shoulders with others in the evenings enable us to imitate the familiar gestures of the man we were at home, who, seen from a distance, seems so much a stranger. For what gives value to travel is fear. It breaks down a kind of inner structure we have. One can no longer cheat — hide behind the hours spent at the office or at the plant (those hours we protest so loudly, which protect us so well from the pain of being alone). I have always wanted to write novels in which my heroes would say: “What would I do without the office?” or again: “My wife has died, but fortunately I have all these orders to fill for tomorrow.”
Travel robs us of such refuge. Far from our own people, our own language, stripped of all our props, deprived of our masks (one doesn’t know the fare on the streetcars, or anything else), we are completely on the surface of ourselves.
But also, soul-sick, we restore to every being and every object its miraculous value. A woman dancing without a thought in her head, a bottle on a table, glimpsed behind a curtain: each image becomes a symbol. The whole of life seems reflected in it, insofar as it summarizes our own life at the moment. When we are aware of every gift, the contradictory intoxications we can enjoy (including that of lucidity) are indescribable.
