Jeg, en klikkhore?

Bystrand_Brighton
Rom med havutsikt, ja takk!

Åja. Det er responsen jeg pleier å få når jeg forteller venner og bekjente at jeg blogger. ‘Men så bra da’, kan det hende noen legger til. Sier jeg derimot at jeg er reisejournalist, hvilket er måten jeg tjener til livets opphold på, møtes jeg av en helt annen reaksjon. ‘Åh herregud, så spennende!’ og ‘Så heldig!’ sier mange. Dette har fått meg til å undre:

Det må da være veldig 2010 å rynke på nesen av bloggertittelen?

Vi er klikkhorer, som lager spekulative overskrifter for å få økt trafikk. Vi hever forbrukersamfunnet til nye, uetiske høyder ved å ta oss betalt for å skrive produktomtaler om ting vi mener er bra.

Blogg vs. journalistikk

Forskjellen på å blogge om reise, og å skrive journalistisk om det, er at på bloggen byr jeg på meg selv i større grad. Jeg understreker hva jeg liker, og ikke liker. Akkurat som motebloggerne viser sin stil og treningsbloggerne viser sine favorittøvelser, viser jeg hva som får vagabondhjertet mitt til å banke ekstra hardt. Jeg tipser om steder, reiser og annet reiserelatert. I journalistrollen er jeg mer objektiv, og tyr til caseintervjuer for å underbygge poengene mine. På bloggen skriver jeg uten filter, og er min egen redaktør. Følelsen er friere, språket mer lekent og jeg gjennomanalyserer ikke hva slags publikum jeg skriver for. I motsetning til de etablerte publikasjonene.

Visste dere at både aviser og magasiner spissdefinerer målgruppene sine ned til navn, bosted, alder og utdanningsnivå? Det betyr i praksis at mange publikasjoner tilrettelegger stoffet sitt slik at det går rett hjem hos eksempelvis gjennomsnittsleseren Lise, 52 år, høyskoleutdannet fra indre Oslo. Nettopp denne marginaliseringen av leserne er en av grunnene til at jeg ønsket å blogge. For å skrive fritt.

Jeg, en klikkhore

I en blogg settes ikke leserne i bås, for tanken er at leserne skal finne oss. Gjerne på bakgrunn av felles interessefelt, som f.eks sminke, trening, matlaging, eller som i vårt tilfelle, ubegrenset reiselyst. Det ironiske er at i bloggsfæren settes bloggerne i bås. Vi er klikkhorer, som lager spekulative overskrifter for å få økt trafikk. Vi er uansvarlige i vår holding til påvirkningskraft og vi hever forbrukersamfunnet til nye, uetiske høyder ved å ta oss betalt for å skrive produktomtaler om ting vi mener er bra. Men stopp en halv. For hva tror dere egentlig foregår i redaksjonene rundt omkring? Produktomtaler, biltester og motereportasjer i tradisjonelle medier er nemlig ikke så langt fra bloggernes merkevareplassering som mange liker å tro.

Spreng forutinntattheten

Ettersom de fleste på min alder (40+) himler med øynene av bloggere og deres hjernedøde, navlebeskuende fokus,  må jeg bare dele noe jeg har på hjertet: Jeg heier på bloggerne. Sophie Elise også, som har måttet tåle mye den siste tiden. Toppbloggerne har lesertall mange norske aviser ikke engang kan drømme om, og det er ofte snakk om unge jenter som har bygd opp mediebedriftene sine på egen hånd. Men det er en digresjon. Jeg heier på bloggerne fordi det finnes et hav av gode skribenter der ute som ytrer seg i bloggsfæren. Noen skriver om politikk, andre om musikk. Toppledere blogger, miljøforkjempere blogger, toppidrettsutøvere blogger og tattovører blogger, for å si noe om bredden. Og disse menneskene er ofte fantastiske kilder til informasjon. De er ikke klikkhorer, men kunnskapsrike personer med interesser de brenner for. De er trendsettere, meningsdannere og inflytelsesrike. Ikke la rosabloggerne få lure deg til å tro noe annet med sine sukkerspinnfasader.

Men tilbake til starten. Reisejournalist klinger kanskje bedre i manges ører enn reiseblogger. Men vit dette: Som regel bruker jeg vel så lang tid på en bloggpost som jeg gjør på en artikkel. Det er viktig at informasjonen jeg deler med dere er korrekt. At dere skal kunne stole på det jeg skriver, og vite at på Bortebest finner dere vår ærlige mening. Hvis ikke hadde jeg vel ikke giddet å blogge.

 

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

4 kommentarer

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *