Drit i det: Tyrefekting
Hva er kultur? Og skal vi verne om all kultur? Tyrefekting tillates av EU fordi det er tradisjon. Men det var også gladiatorkampene.
Nei, forresten. Ikke bare drit i det: Boikott det, protester, gå i demonstrasjonstog mot det! Nå regner jeg med at jeg allerede skriver til de omvendte, for det finnes (gudskjelov) ikke så mange nordmenn som synes at det er greit å pine et dyr til døde i underholdningens navn. Men her i Spania finnes det mange tilhengere, og akkurat nå om sommeren er det høysesong for tyrefekterne.
På joggetur i dag tidlig løp jeg forbi skiltet øverst på siden. Et typisk skilt som annonserer hvilke matadorer som skal kle seg i finstasen og utfordre sjebnen. Skiltene har ikke forandret seg stort opp gjennom årene, og bare det sier noe om hvilken utdatert sport dette er. Mann mot beist, som i tidenes opprinnelse.
Foto: Spencer Montero
Det visuelle showet baserer seg på svarte oppdrettsokser med svulmende muskler, rakryggede matadorer med glitrende kostymer, dyprødt blod som drypper og en gul støvsky som reiser seg mellom trampende høver. Det er dette entusiastene kaller kultur, og dermed gjemmer seg bak EUs kappe som i artikkel 167, punkt 2 sier at EU skal verne om (og hvis nødvendig gi støtte til) avliving som kan regnes som begivenheter i kultur- eller sportssammenheng. Samenes avliving av reinsdyr med nakkestikk kommer forresten også innunder denne loven.
Jeg har vært på tyrefekting én gang, og det var for å dokumentere det som skulle bli min første forside i et norsk reisemagasin. Det var august 1999, og jeg var nyutdannet fotograf. Jeg fulgte tyrefekter Gil Belmonte i havnebyen Algeciras på hans vei til arenaen. Tyrefekterne er overtroiske, og legger ned mye energi på å forsone seg med en hel skokk med helgener før de drar i kamp. De bor alltid på samme hotell, har samme rom der de rigger til et helgenalter. Gil Belmonte lot både vannet renne og lyset stå på på hotellrommet, for han mente at det ga ham hell. Det betydde at han skulle vende tilbake til rommet.
På selve arenaen ble det for mye for meg. Nedverdigelsen av det praktfulle dyret er uforståelig, og etterhvert som tyren tappes for krefter og sleper seg seigt rundt i ringen mens han ertes avgårde, er det umulig å holde igjen tårene. De som satt ved siden av meg trodde jeg gråt for tyrefekteren, og tilbød meg vin. -‘Det kommer til å gå bra, han er flink’, trøstet de, innimellom begeistret applausutbrudd for hvordan Gil manøvrerer oksen rundt den rosa kappen. Men jeg gråter jo for oksen, og fordi en hel nasjon ikke forstår. Det er seksten år siden. Det eneste som har forandret seg siden den gang, er at Cataluña forbød tyrefekting i 2012. Kanariøyene forbød det i 1991. Når skal resten av Spania tre inn i det 20. århundre?
